(Også publisert i Advokatbladet)
Ved inngangen av 2008 stilte vi spørsmålet «Hvor går advokatbransjen i 2008?» Det var et noe ambisiøst spørsmål. Nå, to år etter, er vi muligens nærmere svaret.

Spørsmålet er hvor utviklingen i bransjen gikk?

I 2008 mente vi at innføringen av de nye prosessreglene i Tvisteloven skulle forenkle behandlingen av sivile saker, og gjøre det mulig å «spare inn» på innsatsen. Vi trodde i vårt tillitsfulle enfold at den nye loven skulle effektivisere, forenkle og forbedre. Forutsatt at dommerne og (de andre) advokatene ville følge opp lovens intensjoner, naturligvis.

Erfaringene etter to år er blandete men en hovedlinje er at det er blitt mer byråkrati og mer surr, og noen tendens i retning av styring av sakene ("spissing") har vi til gode å se. Tvertimot er erfaringene så langt at den nye loven – utover å fordre betydelig egeninnsats med «etterutdanning» for å finne ut hva som er nytt og hvor det gamle står nå – har som hovedvirkning å påføre mer arbeid.

Det kan sies mye om planmøtene som nå skal gjennomføres, men at det effektiviserer saksbehandlingen må høre til sjeldenhetene. Det er stort sett alltid den faste «smørbrødlisten» som tas opp, og til vanlig er det to-tre spørsmål som er relevante. Likefullt, først må advokater og dommere forberede seg, så vente på å få i gang telefonmøtet, dernest gjennomføre møtet og svare på spørsmål og behandle problemstillinger som overhodet ikke angår saken, og endelig må man nødvendigvis rapportere til klient (han må jo få vite hva han betaler for). Å be retten om å ta dette skriftlig faller alltid for døve ører, av grunner vi aldri har klart å forstå.

Forutsetningen om at retten og partene skal sørge for å «spisse» saken blir ikke fulgt opp. Hverken av advokatene eller av dommerne. Her har vi fått enkelte a-ha opplevelser og enkelte skrekk-opplevelser. Vi kan rett nok ikke forvente at dommere skal vite alt om alle mulige tekniske sammenhenger og spørsmål, men det må være mulig å forstå hva som er innenfor tviste- og bevistema og hva som i beste fall er i den suborbitale periferi. Dommerne har langt å gå for å komme på høyden i dette departementet. Her bør de ta beina på nakken snarest.

En del advokater må også lære at det å ivareta egen parts interesser, IKKE er synonymt med å fantasere opp alle tenkelige og utenkelige faktiske og rettslige grunnlag. Slikt hører studietiden til. Det er de holdbare og troverdige argumenter retten skal høre.

Og i småkravssakene var det ikke meningen at retten skulle gjennomføre «gammeldagse» heldags hovedforhandlinger om saker til femti-seksti tusen kroner. Det var det vi skulle ha slutt på. Likevel gjøres det. i stedet for å lese seg opp på saken, ønsker dommerne tydeligvis å få det hele presentert på et sølvfat etter den gamle metoden. Og den av advokatene som er forberedt ihht. lovens forutsetninger, får en heftig dag.

Advokatene har et særskilt ansvar her. Det må være mulig å forholde seg til lovens forutsetninger og likevel klare å opplyse saken tilfredsstillende sett fra egen parts ståsted. Ellers gjør man jo ikke jobben? Det er langt fra alle subsidiære og atter subsidiære poenger som har slik interesse at det på død og liv må gjentas etter at det først er anført i stevning eller tilsvar . og man må kunne ha troen på at retten også «kan» jussen. Mer konsentrert fokus på faktum hadde vært velkomment i mange saker.

Utenfor tvistesakene og over til forholdet mellom advokat og klient, kan vi rapportere at interessen for oppdrag på fastpris ikke ser ut til å være så hjertelig til stede (annet enn for utredninger og enkelte andre dokumentbaserte oppdragstyper). De større sakene – derunder prosessoppdrag – virker ikke å være attraktive for alternativ prising. Av grunner vi ikke helt ser, virker det som om det rettshjelpkjøpende publikum mener seg best tjent med å betale pr. time. Det er ikke umulig at de mener at det på den måten er mer sikkert at hver stein i saken blir snudd og at ikke noe blir oversett eller tatt med harelabb.

Vi vil slett ikke undervurdere våre kunder når det gjelder dette – når de velger som de gjør, har det sannsynligvis en god grunn. Men vi tror fortsatt at fastprisete oppdrag vil vokse i fremtiden; dog noe hemmet av Tvistelovens krav til at alt skal redegjøres for i form av et timetall når sakskostnadsoppgaven skal skrives. Det motiverer i alle fall ikke til nytenkning.

I hvilken retning bransjen går i 2010 lar vi denne gang være å ta konkret stilling til for det å spå om fremtiden er for vanskelig. Vi håper at vi får den virkning av Tvisteloven og domstolenes praktisering av den at vi får mer interessante diskusjoner om både faktum og juss, men vi frykter at det blir mer av det samme gnålet og oppkonstruerte påskuddsbaserte argumenter også i fremtiden. Og vi er skeptisk til om dommerstanden vil ta de grep som er nødvendige for å avhjelpe dette.

På kundebehandlings- og salærfronten skal vi forsøke å bli mer effektive selv og fremdeles prøve ut alternative beregningsmodeller for vederlaget for de tjenester vi yter. Om vi lykkes og om forhåpningene slår til, får vi se nærmere på om et års tid.