Dung-saken: Politiet irriterer seg over manglende foklaringsvilje

Man kan ikke bo i Bergen by og være uvitende om nær sagt den minste detalj i «Dung-saken". Alt fra luftige teorier bygget på observasjoner av «mulig» kasting av en «menneskeliknende» gjenstand fra Rongesundet bru, til grundig planlagt sikting av aske. Grunnen til at det er slik, er at politiet har tatt i bruk et av sine viktigste etterforskningsverktøy: Bergenspressen.

Senest i dag i en artikkel i Bergens Tidende, med overskriften «Lei drapssiktedes unnskyldninger»; der den oppsiktsvekkende nyhet presenteres: «Politiinspektør Tore Salvesen er oppgitt og lei forklaringene de fire siktede i Dung-saken har kommet med for å ikke stille i avhør". Man kan forstå fortvilelsen over ikke å få siktede i tale. Det må være forsmedelig for politiet å ikke få dem inn i avhørssituasjonen, å ikke få presse dem, å ikke få muligheten til å fremkalle, styrke eller utnytte en selvmotsigelse, stor eller liten. Antakelig føler politiet en egen avmakt over ikke å ha kontroll over tilblivelsen, skapingen av dette viktigste av alle viktige bevis i enhver straffesak: Siktedes egen inkriminerende forklaring. Inkriminerende direkte pr. innrømmelse, eller indirekte via forandringer fra ett avhør til et annet, selvmotsigelser eller annet knask.

Det er helt symptomatisk for Bergens Tidendes forbeholdsløse autoritetstro at det ikke ett sted i artikkelen overhodet er fokusert på at det å avgi forklaring til politiet – også for den som er siktet for drap – det er en helt ut frivillig sak. Ikke engang for retten behøver siktede/tiltalte å forklare seg. Retten til ikke å forklare seg og derunder retten til ikke å inkriminere seg selv, står sterkt i alle vestlige rettstradisjoner (unntatt i kontaktpunktene mellom norsk skatte- og avgiftslovgivning og straffelovgivningen). Retten til ikke å forklare seg er foruten en straffeprosessuell rett også en grunnlovsbeskyttet menneskerett. Men slikt er muligens av mindre interesse for Bergens Tidende; det er tydeligvis viktigere å la politiets «leihet» komme til uttrykk i fete typer enn å spørre seg hvorfor dette i det hele tatt behøver å skrives om i avisen. Det er ganske utrolig at Bergens Tidende ikke klarer å målbære en eneste kritisk røst til politiets mediastrategi.

(Til forfriskende forandring fra det vanlige holder de siktedes advokater kjeft. Det er en god strategi. Det holder at politiet øser hemningsløst av opplysninger om saken ut i media. Det vil nemlig slå hardt tilbake hvis det en dag kommer en straffesak. Forhåndsprosedyre og «posisjonering» og ikke minst posering hører dessuten bedre hjemme blant hovedstadsadvokatene. Det kler ikke bergensadvokater).

Dung-saken er antakelig det grelleste eksempel i nyere tid på at Bergenspressen lar seg utnytte til å legge press på siktede. Det har ikke til noen tid – nærmest ikke en eneste dag – manglet på uttalelser, nyheter og annet som avisene har kunnet meske seg i, presentere, forklare med krigstyper, og mistenkeliggjøre. Særlig mens de siktede var varetektsfengslet var dette påtrengende. Det kom stadig nye «drypp» om etterforskningens gang og politiets teorier om saken. Det var åpenbart, som det også er det nå, at strategien er å bruke avisoppslag for å legge press på de siktede for å få dem til å gjøre som politiet vil. Bare tanken om hva andre – slekt, venner, kolleger, naboer – måtte få av inntrykk etter slike oppslag, kan være nok for enhver til å ville føye seg. Pressen var mildt navlebeskuende en kort stund etter Tønne-saken men lærdom av den har de ikke trukket i nevneverdig grad.

Det verste med bruken av pressen som redskap i etterforskningen, er at saken faktisk gjelder en angivelig forbrytelse hvis begåelse hittil er ubekreftet. Som kjent finnes det (av de opplysninger som er tilgjengelige i det offentlige rom, der etterforskningen pågår) intet bevis for at Dung er død, slett ikke for at hun er drept, og i særdeleshet ikke for at det i så fall er noen av de siktede som er forøveren/e. Alt – absolutt alt – av etterforskning bygger på en teori om at det har funnet sted et drap. Politiet hevder at Dung er død, drept, men virkeligheten kan like gjerne være at hun lever i beste velgående. Den muligheten lukker pressen øynene for. Igjen, hvor er den kritiske røst? Hvor er de ubehagelige spørsmålene til auoriteten?

Saken vil forhåpentligvis finne en avklaring med hensyn til det faktiske spørsmål om Dung er i live eller ikke. I motsatt fall blir det neppe noen straffesak for avisene å skrive om. Med mindre Påtalemyndigheten våger seg på en reprise av Hollekim-saken. I så fall kan det hende at vi blir vitne til rettshistorie som blir til foran våre egne øyne.