Handel med forviklinger – kjøp av Bjølseth 640GDL endte med rettssak

Dette er historien fra A til Å om et kjøp av en Bjølseth campingvogn som endte med rettssak og dom på grunn av mangler ved vognen. Historien fortelles av parten selv – kjøper – i hans egne ord. For alle som arbeider med prosedyre og ikke minst for alle som kommer opp i en slik sak som part, er dette interessant lesning for det fortelles fra partens eget synssted. Historien er lang men kan ikke gjøres kortere og den er absolutt verd å lese helt ut. (Historien er tidligere publisert som innlegg på campingforumet.no som nå dessverre er nedlagt).

Dette er historien:

Vi ønsket oss «ny» vogn til ferien 2008. Vi ønsket vi oss en kvalitetsvogn som var velholdt. Alle vi snakket med mente at en velholdt 15 år gammel vogn kunne klare minst 10-15 år til på veien, forutsatt at den var tørr og tett. Bjølseth ble av mange nevnt som et sikkert kort, og vi så at Bjølseth 640GDL var en modell innenfor vår vektklasse med tanke på trekkbil, og innenfor øknomisk rekkevidde. Disse vognene lå prismessig rundt 70-110 000 kroner.

Vi var klar over at det meste kan utbedres på en vogn, unntatt fukt. Dekk, lamper, telt osv osv kan man gjøre noe med, mens en vogn som er fuktig, ikke lar seg reparere for en selv. Jeg spurte derfor en rekke potensielle selgere og nær sagt felles for veldig mange, var at de ikke hadde testet sine vogner.

Selgeren av vogna vi til slutt endte med, påpekte også at vogna var tett og fin, men at den ikke var testet. Jeg svarte at jeg ikke mistrodde selger, men at en godkjent test fra et verksted var et absolutt minimum for handel. Hva selger baserte sine påstander om tett vogn på, er ukjent den dag i dag.

Selger fikk vogna testet, de meddelte at vogna var tett og fin, og vi overtok vognen på Dombås i juli 2008. Før det hadde vi aldri snakket med selger, alle kommunikasjon gikk på e-post.

Selger var enig med meg om å bruke Norsk Caravan Clubs kjøpekontrakt. For meg var det et poeng at denne kontrakten ikke består av en masse uvesentlig tekst, og at det er klare, enkle spørsmål som selger må bekrefte vedr. vognas tilstand.

Jeg gikk raskt over vogna på Dombås. Den var på ingen måte så strøken som selger hadde gitt inntrykk av, litt småbulker her og der, et amatørmessig montert sykkelstativ bak og på toppen av det hele viste deg seg at vogna var benyttet som «vinter-/pendlerbolig/overnattingsmulighet». Noe som ikke harmonerte direkte med at det var annnonsert at den var vinterlagret i en låve. Selger la fram fukttesten som viste «ingen verdier over 15%». Det var kort tid igjen til ferien, jeg hadde betalt 5.000 kroner i håndpenger, og jeg kunne ikke se noen direkte mangler. Så vi fylte ut kjøpekontrakten og gjorde opp. Total kjøpesum var da 77.500 kroner.

Vi ferierte med vogna i juli og august 2008, og hadde ingen driftsmessige problemer. Valdresflya, Strynefjell, Geiranger, Molde, Atlanterhavsveien, Kristiansund, Ålesund, Åndalsnes, Trollveggen, Trollstigen og Hunderfossen var blant reisemålene våre. Vogna var stor og tung, men fungerte fint (med unntak av når vi skulle betale fergebilletter og bensin). Under en helgetur i september var jeg imidlertid uoppmerksom et øyeblikk ved innkjøring til en bensinstasjon. Bakenden på vogna tok borti et reklamestativ og aluminiumslista i bakkant av vogna ble dratt løs. I tillegg knuste vi markeringslykta.

Jeg stusset over at platene bak aluminiumen så svarte ut. Etter hjemkomst tok jeg kontakt med Jømna Caravan, som regnes som de beste når det gjelder reparasjoner av Bjølseth-vogner. Jeg fikk time for utbedring av skaden, og forsikringer om at dette nok ble langt mindre kostbart enn antatt. Kanskje så lite som 3-5.000 kroner. Sjokket var påtagelig da servicesjefen ringte og fortalte at jo da, nå var vogna utbedret, men noen garanti kunne jeg ikke få, siden vogna var omfattende fuktskadet!

Nummen av sjokk la jeg på røret. Dette var mitt verste mareritt. Jeg skrur omtrent på alt som rører seg, og biler, båter og maskiner kan selvsagt utbedres på løpende bånd. Men en caravan, der spesiell aluminiumshud er hel-limt på spesielle finerplater på en kjerne av isopor, i hele vognas lengde, er ingenting for en amatør.

Da forslag på reparasjon kom visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Vogna som jeg hadde betalt 77.000 kroner for bare to måneder tidligere, hadde fått estimert en utbedringskostnad på anslagsvis 45.000 kroner. Det var i tillegg reist tvil om tilstanden i framkant av vogna, noe som ville medføre ytterligere kostnader. Her anbefalte Jømna imidlertid å avvente.

Gode råd var nå dyre. Jeg forsto at jeg trengte profesjonell hjelp, og henvendte meg til Advokat Nils E. Tangedal, hos Advokatfirmaet JUDICIUM i Bergen. Jeg la fram det jeg hadde av dokumentasjon vedr. saken. Det besto i hovedsak av e-poster forut for kjøpet, samt kjøpekontrakt undertegnet av begge parter. Det framgikk der (etter min mening) helt klart at vogna skulle være fuktfri og tett.

Advokaten var enig i at det var en mangel ved varen jeg hadde kjøpt. At mangelen var alvorlig nok til å betinge heving, virket også rimelig klart. Estimatet på utbedring var på nesten 60% av kjøpesum, og da var ikke arbeidet engang påbegynt.

Det ble derfor utformet et hevingsbrev til selger, der jeg tilbød meg å betale store deler av tilbakeleveringen, ved å komme til Dombås for å levere tilbake vogna, mot at jeg fikk tilbake kjøpesummen. Kjøper stilte seg uforstående til mitt krav. De mente vogna var i bra stand, og nektet ta den tilbake. Det ble så sendt et brev fra advokaten. Her ble det gjort klart at saken kom til å bli tatt inn for rettsapparatet (forliksrådet) om vi ikke kom til en enighet.

Jeg hadde latt meg informere om at saken ville bli behandlet etter den såkalte småkravsprosessen, som gir en god del føringer for hvordan saker som er av lavere økonomisk betydning skal føres. Blant annet skal partenes advokater søke å holde kostnadene så lave som mulig, det er tillatt med telefonvitner i en evt. rettssak osv. I tillegg er det ganske strenge regler for idømmelse av saksomkostninger. I utgangspunktet er dette satt til maks 20% av omtvistet beløp i advokathonorarer. Kjekt – siden en full rettsrunde raskt kommer opp i mange titusener i påløpte kostnader for hver av partene.

I tillegg hadde jeg fått bekreftet at jeg hadde rettshjelpdekning på min boligforsikring, som betyr at det meste av utgiftene dekkes der. Man må selv betale egenandel samt 20% av det overskytende. Såvidt jeg forstår, dekkes idømte saksomkostninger ikke.

Dette var veldig viktige avklaringer, side det neppe kunne kalles hensiktsmessig å sitte igjen med omkostninger på 50.000 kroner relatert mot et estimert reparasjonskrav på 45.000 kroner.

Etter diskusjoner på kammerset hjemme, bestemte vi oss for å stå distansen ut.

Det var vel på dette stadiet at motparten også hadde fått seg advokat. En nyklekket advokatfullmektig, som gjorde det han kunne gjennom hele prosessen for å vri og vrenge på fakta, slik at disse ikke lengre hang sammen med sannheten. Det ble skrevet brev (i advokat-land heter dette prosesskrifter) og når jeg mottok kopier av disse, varierte reaksjonene fra «jøss – går det an å si noe sånt?» til humrende latter. Min advokats korte kommentarer som fulgte disse prosess skriftene gikk stort sett i gata «dette angår ikke saken, intet å frykte». Jeg hadde hjertet i halsen mer enn en gang, men advokat Tangedals rolige ord, bidro til bestemmelsen om å fortsette prosessen.

I februar 2009 skulle saken inn for forliksrådet. Jeg var fast bestemt på å dra selv, siden jeg jo kjente saken fra alle sider, og var villig til å «gi litt ved dørene». Noen dager før saken skulle opp, trakk vi tilbake vårt ønske om at saken skulle pådømmes, og anmodet om at den ble sendt videre rett til tingretten, siden det overhodet ikke var vilje hos motparten for å komme på glid. Det ligger i sakens natur, at forliksrådet har som oppgave å framforhandle et forlik. Det forutsetter imidlertid at partene har ønske og vilje om å få til et forlik, noe det syntes mer og mer fjernt at vi skulle få til.

Det ble derfor bestemt at vi skulle stille med «møtefullmektig» i forliksrådet, dette er i praksis en mann eller dame som er ansatt i kommunen, som har et gitt mandat til å forhandle, og som ved evt. tvil utover dette kan henvede seg til «klienten» på telefon.

Saken gikk sin gang i forliksrådet, vi la igjen fram vår påstand om å tilbakelevere vogna mot utbetaling av kjøpesum, og selger kom med påstander om at det skulle beregnes ca halve kjøpesummen i bruksfradrag, ikke minst fordi vogna nå var fuktskadet (!!) , og at den var blitt ett år eldre siden jeg kjøpte den. (!!!)

Det ble altså ikke noe forlik, og det var bare å vente på «dommen» i forliksrådet.

Da dommen kom, kunne jeg til min forskrekkelse se at motparten ble frifunnet. Og jeg var dømt til å betale motpartens saksomkostninger. Men – det som var fantastisk, var et forliksrådet ikke på noe punkt hadde kommentert hverken kjøpekontrakt som var framlagt, eller det underlag vi hadde presentert forut for handelen. Avgjørelsen var altså fattet på grunnlag av at selger sa vogna var solgt «som den er», og ikke med bakgrunn i at det var avkrysset i kjøpekontrakten at den ikke hadde problemer med fukt eller råte.

Jeg følte meg rimelig snytt, hele denne lange og tunge prosessen, og så hadde de ikke engang gått inn på sakens fakta. Jeg følte meg hjelpeløs. Jeg var nå ganske lei hele saken, og bokstavelig talt på veg ned i kjelleren psykisk. Ikke nok med at jeg hadde betalt over 80.000kr (vognpris + omregistreringsavgift + småpåkostninger) for en ubrukelig vogn. Jeg hadde også pådratt meg ytterligere kostnader i mange tusen kroners klassen.

Men – etter oppmuntrende ord fra en god venn, og beroligende ord fra min advokat, ble det klart at vi bare måtte ta saken videre til tingretten. Hele poenget var jo å få belyst sakens rettslige momenter, ikke å finne ut hvem det var mest synd på (som føltes som det argumentet forliksrådet hadde brukt i sin avgjørelse)

Jeg bestemte meg for at jeg absolutt ikke kunne godta en regning som nå var kommet opp i ca 8-10.000 kroner utover skaden på vogna, sånn helt uten videre. Skuffende nok for meg, hadde ikke forliksrådet sett på de juridiske momentene i saken, og ikke tillagt kontrakten vår den ringeste betydning. Ja faktisk var den ikke kommentert med et eneste ord fra den kanten. Vi diskuterte lenge og vel i heimen før vi bestemte oss for at jo da, vi forsøker en runde til. Vår advokat var helt klinkende klar på at de juridiske momentene i saken var greie, men at utfall aldri kunne garanteres.

Saken gikk i Søre Sunnmøre Tingrett i Volda. Endelig ble det muligheter for å legge saken fram for en nøytral person, som skulle vurdere de juridiske momentene. Motparten la forut for saken opp til en ordkrig av dimensjoner. Stort sett alt som kunne klages på, ble klaget på. Min advokat imøtekom de fleste av påstandene på en ganske elegant måte, mens nervøsiteten steg hos undertegnede. Hva hadde vi begitt oss inn på? Hadde motparten noe å fare med? Kunne han forvirre dommeren? Hadde jeg så sterk sak som jeg trodde? Jeg må si at jeg ikke følte meg spesielt høy i hatten da satte meg på flyet, for å ta en svipp over fjellet til «løvens hule». Vel framme på hotellet var advokaten ankommet, og vi tok en liten strategifinpussing før den store dagen. Dvs. strategi var det lite behov for, jeg hadde ikke annet å by på enn sannheten.

Vi hadde også innkalt ekspertvitne fra Jømna Caravan. Vårt ekspertvitne var Servicesjef der, og var den personen jeg hele tiden hadde hatt kontakt med. Vi hadde insistert på at han skulle møte personlig, siden han var en dreven fagmann med grundig kunnskap til campingvogner generelt, og Bjølseth spesielt.

Den store dagen opprant, og selv om jeg hadde både sovet godt, og spist en god frokost, var det ikke til å legge skjul på at nervene var til å ta å føle på. Jeg føler meg bedre hjemme i garasjen, enn i en rettssal for å si det slik. Men – hele tiden var jeg fokusert på at jeg kun skal fortelle det som er sant, ingenting annet. Jeg hadde blitt lurt opp i stry, og det var ikke min feil. I tillegg må jeg nok nevne at min advokats stoiske ro, var ganske smittsom. Når jeg i tillegg klarte ta motparten i hånda, bukke pent og si «hyggelig å møte deg igjen», ja da følte jeg nok at jeg hadde et ørlite psykisk forsprang. Motparten virket innbitt, nærmest litt sinna. Bra for meg, for sinna folk gjør lett feilgrep.

Vi ble kalt inn i rettssalen, og fikk pent lov å sette oss av dommeren, som var Sorenskriver. Han virket på alle måter som en jovial og hyggelig fyr, men alvoret i situasjonen var i alle fall for meg påtrengende. Man tuller ikke på et sånt sted, og i en sånn situasjon.

Etter en lengre innledning av først min advokat, deretter advokatfullmektigen til motparten, var det klart for forklaring fra partene, altså vi som hadde handlet. Jeg kunne ikke annet enn å vise til min kontrakt, forklare at jeg forut for kjøpet var ekstremt opptatt av å ikke ende med en fuktig vogn, og påpeke at jeg hadde krevd at vogna var tørr, ikke bare at det fulgte med et papir som sa at den var tørr. Jeg sa også rett ut at jeg aldri i verden hadde kjøpt vogna om jeg visste den var våt i alle hjørnene, ja, jeg rett og slett redegjorde for det synet jeg hadde på hele situasjonen. Advokaten min spurte meg selvsagt om de poengene det var naturlig at vi fikk fram, dommeren spurte meg om noen utfyllende spørsmål, før motpartens advokatfullmektig fikk anledning til å spørre meg om det han måtte lure på.

I ettertid har jeg flere ganger spurt meg hva som gikk av vedkommende. Enten hadde han sett alt for mange amerikanske lov-og-rett serier, ellers så var mitt gangsyn så til de grader påvirket av min advokats profesjonelle opptreden at jeg aldri helt forsto at advokatfullmektigen forsøkte å spille en rolle. Det hele ble i alle fall veldig komisk, der han tilbakelent på stolen sin stilte det ene «revolverspørsmålet» etter det andre. Som jeg gang på gang, rolig og behersket kunne avvise, eller tilbakevise. Ved et par anledninger så jeg antydninger til et bittelite smil i ansiktet på dommeren, det var tydeligvis ikke bare jeg som fant seansen litt fornøyelig. Jeg fikk spørsmål rundt skaden av vogna, som var foranledningen for at jeg oppdaget hele skaden, motparten omtalte denne saken konsekvent som da jeg crashet vogna, noe jeg altså ikke hadde gjort. Han forlangte å få vite taksten fra når jeg crashet vogna, hvorpå jeg svarte at «skadens pris var jo under egenandelen på forsikringen». Det var veldig viktig for motpartens advokatfullmektig å snakke om «hvor mange caravaner har du hatt før», og andre ting som jeg aldri forsto hva relevans hadde til saken i det hele tatt.

Så var det motpartens tur. De poengterte at jeg hadde vært en hyggelig gutt, fram til jeg ble krakilsk da vogna viste seg å være våt som en vaskefille. At det var gjort et poeng fra vår side av at vogna var betegnet som «innendørs lagret» i annonsen, synes de var rart, selv om den hadde blitt brukt som vinterbolig, og kun var vinterlagret siste vinter før salg. De hadde heller aldri fått fukttestet vogna, før den ble testet før salget til meg. Ikke hadde de hatt noen service eller vedlikehold av vogna heller, selv om de ga klart inntrykk av dette i annonsen. De mente ikke de hadde gjort noe galt, og det var egentlig den forklaringen de hadde.

Vårt ekspertvitne redegjorde veldig detaljert for vognas konstruksjon, og nødvendigheten av å gjøre fukttest på en bestemt måte. Dette har med Bjølseth`s spesielle måte å bygge vogner på, med to lag finer, som de var alene om på markedet. Han var også 100% klar på at dette var en skade som gikk mye lengre tilbake i tid enn mitt kjøp av vogna, hvor lenge var han mer usikker på, men kunne antyde kanskje 2-3 år.

Motparten hadde bestemt seg for å føre som telefonvitne også han som utførte fukttesten av vogna forut for mitt kjøp. Han bekreftet at han hadde utført fukttesten på helt vanlig vis, ikke på «Bjølseth-vis». Han bekreftet også at han ikke hadde noen spesiell kompetanse på Bjølseth vogner, utover å ha solgt noen.

Motpartens siste «ekspertvitne», var en lokallagsleder av en Campingklubb på Vestlandet et sted. Han var fast bestemt på at campingvogner nok normalt ble solgt «som de er» og at man neppe burde gjøre noe annet. Etter mitt syn var vedkommende 100 % uinteressant i sakens anledning.

Til slutt var det advokaten og advokatfullmektigens tur til å bedrive litt ordkløveri. Jeg var sliten, og fikk ikke med meg alt som ble sagt, utover at min advokat påpekte nok en gang, det interessante her er hva for egenskap varen (campingvogna) skal ha, og om den har en mangel (er våt). Alt annet er uinteressant.

Systemet rundt rettslig behandling av f. eks tvistemål om kjøp, kan virke litt urettferdig for mange. Selv om man har rett, betyr det ikke nødvendigvis at man får rett. I tillegg kan rettssak medføre ganske voldsomme kostnader, man skal ikke gjøre rare sprellene før det utgjør kr 50.000 i kostnader pr side, og dette betyr at det kan bli dyrt å få prøv sin sak for retten. Særlig hvis du må erstatte motpartens sakskostnader.

Den såkalte småkravsprosessen skal derimot sikre at saker av «mindre økonomisk betydning» behandles på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Det er gitt mulighet for video/telefonisk avhør av vitner, og det er strenge krav til at advokatene må jobbe mest mulig «effektivt» for å redusere kostnadene for partene. Det er imidlertid krav om at saken må behandles i forliksrådet, og det er jeg ganske kritisk til. Er min behandling i forliksrådet representativ for ordningen, bør den legges ned snøggast råd. Maken til «synseorgan» i offisiell regi, har jeg sjelden sett.

Uansett – det ble en dyr sak. Jeg betalte 77.500 for vogna nær et år tidligere. Når oppgjørets time var på plass, ble jeg tilkjent av retten å få tilbake kr 75.000 for vogna, etter et fradrag for de fire ferieuker vi hadde tilbrakt i vogna med kr 2.500. I tillegg ble jeg tilkjent morarenter fra kjøpet fant sted og frem til tilbakelevering kunne finne sted, i praksis ca 10% rente i ett år.

I tillegg måtte motparten betale meg kr 5.309,- for behandlingen i forliksrådet. Til slutt ble jeg tilkjent kr 47.244 i saksomkostninger. Dette skulle dekke mine advokatregninger, mitt ekspertvitnes reiseomkostninger samt andre kostnader knyttet til saken.

Altså ble motparten dømt til å betale meg om lag kr 137.500 (inklusive rentene) for en vogn jeg i utgangspunktet hadde betalt 77.500 kroner for ett år tidligere.

Det var en god dag! I tillegg til det rent økonomiske, var det veldig godt å få stadfestet at mitt syn på rett og galt, ikke avvek så voldsomt fra det loven definerte.

Jeg tok meg et par øyeblikk i å synes synd på motparten, men samtidig var jeg helt klar på at om motparten hadde vist vilje til å komme meg i møte, f. eks ved å tilby å betale deler av omkostningene for reparasjon, hadde det neppe blitt noen rettssak. Jeg førte meg regelrett lurt, og motparten ble gitt alle muligheter for å komme oss i møte. Saken pågikk i nærmere 7-8 måneder uten at det på noe tidspunkt ble foreslått en «minnelig ordning» fra motparten.

Det hører med til historien at den tapende parten måtte hente vogna i Ringsaker og kjøre denne hjem til Vestlandet. Jeg slapp heldigvis å møte dem personlig, da min far påtok seg det ærefulle oppdrag å utlevere vogna.

Det hører også med til historien om at vogna umiddelbart deretter ble satt for salg hos forhandleren i Ålesund som foretok den famøse fuktmålingen. Og det uten at det ble gitt opplysninger i annonsetekst eller på annen måte informert om tingenes tilstand. Prisen var også satt til den samme som jeg i sin tid betalte for vogna. Der forsvant i alle fall min siste sympati for selger.

Jeg har tre personer jeg må si støttet og hjalp meg gjennom en ganske tøff periode. Selv om mange kan si at «det var da bare en campingvogn», så var det for meg en ganske tøff belastning å gå gjennom, med tanke på alle brev, mailer, påstander og ikke minst til dels løgner som ble framsatt underveis. Uten min ganske sindige kone, moralsk støtte fra min gode venn Ingar, og ikke minst advokaten min, så er jeg usikker på om jeg hadde klart å kjempe helt til døra. Det gjorde jeg imidlertid, og fikk en ganske god erfaring med på lasset. Dyrekjøpt – ja vel; men heldigvis mest for motparten.

Tre dager etter at dommen var falt, kjøpte vi oss ny vogn – hos en forhandler denne gangen. Det er en annen og heldigvis lykkelig historie.

Dommen i saken kan leses her (pdf, nytt vindu)