Høyesterettskjennelse om bevisforbud

Høyesteretts Ankeutvalg har fastslått at en sakkyndig rapport innhentet av advokat, kan kreves fremlagt i annen sak enn den rapporten ble innhentet til bruk i. Etter å ha notert den selvfølge at advokaten ikke kan pålegges å utlevere dokumentet eller forklare seg om innholdet, sier Ankeutvalget (HR-2009-2302-U avsn. 21-22):

Bestemmelser om vitneplikt generelt er tatt inn i kapittel 24. Etter hovedregelen i § 24-1 plikter «enhver som kan ha noe å forklare av betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken» å møte som vitne i rettsmøte etter innkalling. Etter § 24-4 kan retten pålegge et vitne å ta med dokumenter og andre bevis som vitnet plikter å legge frem. Hva en plikter å legge frem, fremgår av § 26-5, der det heter: « Enhver har plikt til å stille til rådighet som bevis gjenstander vedkommende har hånd om ellerkan skaffe til veie». «Gjenstander» omfatter også dokumenter, jf. § 26-1. Utvalget finner det ikke tvilsomt at A plikter å legge frem rapporten utarbeidet av takstmann B. Påstanden i anken til Høyesterett gjelder bare rapporten, ikke spørsmålet om vitneplikt for B. Påstanden tas til følge.

Ankeutvalget bygget her på at parten A hadde rapporten i sin egen besittelse og som part i saken har han selvsagt ingen bevismessig beskyttelse – men derimot en klar sannhets- og opplysningsplikt. Det er også viktig å merke seg at utleveringskravet ikke var fremmet overfor takstmannen, og ikke minst at spørsmålet heller ikke var om takstmannen kunne avkreves vitneforklaring om hva han hadde meddelt til As advokat. Disse to spørsmål kunne lett ha falt ut motsatt vei.

Moralen er: I norsk rett er det svært lite rom for å «gjemme unna» bevismidler som belyser faktiske omstendigheter. Og det hjelper normalt ikke å «deponere» beviset hos en advokat, heller.  Og godt er det!