Kategoriarkiv: Bakgrunn

Advokatbransjen i 2010

(Også publisert i Advokatbladet)
Ved inngangen av 2008 stilte vi spørsmålet «Hvor går advokatbransjen i 2008?» Det var et noe ambisiøst spørsmål. Nå, to år etter, er vi muligens nærmere svaret.

Spørsmålet er hvor utviklingen i bransjen gikk?

I 2008 mente vi at innføringen av de nye prosessreglene i Tvisteloven skulle forenkle behandlingen av sivile saker, og gjøre det mulig å «spare inn» på innsatsen. Vi trodde i vårt tillitsfulle enfold at den nye loven skulle effektivisere, forenkle og forbedre. Forutsatt at dommerne og (de andre) advokatene ville følge opp lovens intensjoner, naturligvis.

Erfaringene etter to år er blandete men en hovedlinje er at det er blitt mer byråkrati og mer surr, og noen tendens i retning av styring av sakene ("spissing") har vi til gode å se. Tvertimot er erfaringene så langt at den nye loven – utover å fordre betydelig egeninnsats med «etterutdanning» for å finne ut hva som er nytt og hvor det gamle står nå – har som hovedvirkning å påføre mer arbeid.

Det kan sies mye om planmøtene som nå skal gjennomføres, men at det effektiviserer saksbehandlingen må høre til sjeldenhetene. Det er stort sett alltid den faste «smørbrødlisten» som tas opp, og til vanlig er det to-tre spørsmål som er relevante. Likefullt, først må advokater og dommere forberede seg, så vente på å få i gang telefonmøtet, dernest gjennomføre møtet og svare på spørsmål og behandle problemstillinger som overhodet ikke angår saken, og endelig må man nødvendigvis rapportere til klient (han må jo få vite hva han betaler for). Å be retten om å ta dette skriftlig faller alltid for døve ører, av grunner vi aldri har klart å forstå.

Forutsetningen om at retten og partene skal sørge for å «spisse» saken blir ikke fulgt opp. Hverken av advokatene eller av dommerne. Her har vi fått enkelte a-ha opplevelser og enkelte skrekk-opplevelser. Vi kan rett nok ikke forvente at dommere skal vite alt om alle mulige tekniske sammenhenger og spørsmål, men det må være mulig å forstå hva som er innenfor tviste- og bevistema og hva som i beste fall er i den suborbitale periferi. Dommerne har langt å gå for å komme på høyden i dette departementet. Her bør de ta beina på nakken snarest.

En del advokater må også lære at det å ivareta egen parts interesser, IKKE er synonymt med å fantasere opp alle tenkelige og utenkelige faktiske og rettslige grunnlag. Slikt hører studietiden til. Det er de holdbare og troverdige argumenter retten skal høre.

Og i småkravssakene var det ikke meningen at retten skulle gjennomføre «gammeldagse» heldags hovedforhandlinger om saker til femti-seksti tusen kroner. Det var det vi skulle ha slutt på. Likevel gjøres det. i stedet for å lese seg opp på saken, ønsker dommerne tydeligvis å få det hele presentert på et sølvfat etter den gamle metoden. Og den av advokatene som er forberedt ihht. lovens forutsetninger, får en heftig dag.

Advokatene har et særskilt ansvar her. Det må være mulig å forholde seg til lovens forutsetninger og likevel klare å opplyse saken tilfredsstillende sett fra egen parts ståsted. Ellers gjør man jo ikke jobben? Det er langt fra alle subsidiære og atter subsidiære poenger som har slik interesse at det på død og liv må gjentas etter at det først er anført i stevning eller tilsvar . og man må kunne ha troen på at retten også «kan» jussen. Mer konsentrert fokus på faktum hadde vært velkomment i mange saker.

Utenfor tvistesakene og over til forholdet mellom advokat og klient, kan vi rapportere at interessen for oppdrag på fastpris ikke ser ut til å være så hjertelig til stede (annet enn for utredninger og enkelte andre dokumentbaserte oppdragstyper). De større sakene – derunder prosessoppdrag – virker ikke å være attraktive for alternativ prising. Av grunner vi ikke helt ser, virker det som om det rettshjelpkjøpende publikum mener seg best tjent med å betale pr. time. Det er ikke umulig at de mener at det på den måten er mer sikkert at hver stein i saken blir snudd og at ikke noe blir oversett eller tatt med harelabb.

Vi vil slett ikke undervurdere våre kunder når det gjelder dette – når de velger som de gjør, har det sannsynligvis en god grunn. Men vi tror fortsatt at fastprisete oppdrag vil vokse i fremtiden; dog noe hemmet av Tvistelovens krav til at alt skal redegjøres for i form av et timetall når sakskostnadsoppgaven skal skrives. Det motiverer i alle fall ikke til nytenkning.

I hvilken retning bransjen går i 2010 lar vi denne gang være å ta konkret stilling til for det å spå om fremtiden er for vanskelig. Vi håper at vi får den virkning av Tvisteloven og domstolenes praktisering av den at vi får mer interessante diskusjoner om både faktum og juss, men vi frykter at det blir mer av det samme gnålet og oppkonstruerte påskuddsbaserte argumenter også i fremtiden. Og vi er skeptisk til om dommerstanden vil ta de grep som er nødvendige for å avhjelpe dette.

På kundebehandlings- og salærfronten skal vi forsøke å bli mer effektive selv og fremdeles prøve ut alternative beregningsmodeller for vederlaget for de tjenester vi yter. Om vi lykkes og om forhåpningene slår til, får vi se nærmere på om et års tid.

JUDICIUM jubilerer — 10 år i storm og stille

Selvskryt på ti-års dagen:

Advokatfirmaet JUDICIUM ble stiftet den 1. februar 2000 og det følger av alminnelige matematiske regler at vi dermed nyss fylte ti år.

Følg opp:

Jubileet ble behørig markert med uformell kakebespisning men helt i pakt med tradisjonen var det umulig å samle alle partnere over en kake – for det er alltid noen som er fraværende i rettferdighetens tjeneste. Denne gang våre to driftige og dyktige damer.

JUDICIUM jubilerer -- 10 år i storm og stille --februar 2010
Samlet til feiring: Bak: Gunnar Næss og Nils E. Tangedal. Foran: Lasse Solberg, sjefssekretær Anne Britt Nicolaisen og Helge Posner. Ikke til stede: Wenche Aa. Svoren og Hilde Skare. På bordet: Jubileumskake fra Lie-Nielsen

Advokatfirmaet JUDICIUM ble stiftet av Leon Larsen, Nils E. Tangedal, Gunnar Næss, Kjell Rutledal og Helge Posner. Larsen og Tangedal hadde inntil da praktisert i kontorfellesskap siden 1990, utvidet med Næss og Rutledal i 1998. Posner tiltrådte ved selskapsstiftelsen, og kom da fra stilling som advokat i Storebrand. Rutledal har siden gått over i annen virksomhet og Larsen gikk av med pensjon i november 2009, etter å ha praktisert som advokat i Bergen i over førti år. Lasse Solberg kom til fra annen advokatirksomhet i 2005. Wenche Aa. Svoren kom fra lederstilling i If. Skadeforsikring i 2008 og Hilde Skare kom fra annen advokatvirksomhet i 2009. (Vi venter nå tålmodig på nestemann/kvinne).

I løpet av våre ti år har vi opplevd en eventyrlig vekst såvel i vårt faglige virke som i antall kunder vi har fått det privilegium å tjene. Vi har løst saker som har vært fra det enkleste elementære til det mest kompliserte av tvister og transaksjoner. Vi har stått ved våre klienters side uansett hvor hardt det har blåst rundt dem, uansett hvor fortvilt virkeligheten har virket og uansett motstand og kamp. Vi nyter som følge derav stor tillit og vi har en svært god gjenkjøpsrate – mange av våre oppdragsgivere kjøper mer av våre tjenester etter første sak. Vi føler at vi har lykkes godt med vårt folkelige konsept med fokus på oppgaven og løsningen heller enn på kjolen eller slipset.

Vi gratulerer oss selv på det hjerteligste med dagen og lover at vi også i det kommende tiår skal leve etter vår gyldne regel – KLIENTEN FØRST.

Rettshjelpforsikring – en ukjent ordning?

Rettshjelpforsikringen er en svært god ordning for forsikringskunder, men vi opplever at den er ganske ukjent for mange. Rettshjelpdekningen på forsikringen kommer til anvendelse når det foreligger en tvist. Forsikringsselskapet vil da dekke egne utgifter til advokat, rettsgebyr, sakkyndige m.m. opp til et nærmere angitt beløp (vanligvis 80-100.000 kroner). Kunden betaler kun en egenandel (som regel 4.000 kroner + 20 % av resten).

For at det skal foreligge tvist, må man ha krevet noe av sin motpart og blitt nektet det (eller man må være den som nekter). Før saken er kommet til dette stadiet, er den ikke dekningsberettiget. Tvisten – derunder de omstendigheter som leder til den – må også ha oppstått (eller blitt kjent) mens forsikringen var i kraft. Tvisten må meldes inn til selskapet innen ett år etter at advokat ble kontaktet.

Det er enkelte unntak fra ordningen. Bl. a. vil tvister som gjelder arbeid/yrke, familie/arv og offentlig saksbehandling som regel være unntatt. Det samme gjelder inkasso- og straffesaker og en del annet. Rettshjelpforsikringen dekker heller ikke idømt ansvar for motpartens sakskostnader.

Rettshjelpforsikringen er ikke en «generell» forsikring man kan kjøpe «separat». Den er alltid knyttet til en bestemt forsikringsavtale som en del av denne, f. eks. villapolise eller båtforsikring. Den enkelte rettshjelpdekning gjelder da for de spesifikke interesser som hovedforsikringen/avtalen dekker. Under villaforsikringen får du dekket de tvister du havner i som eier av eiendommen; på bilforsikringen er du dekket i tvister du havner i som eier og bruker av bilen, osv. Innboforsikringen har en mer generell dekning for tvister som ikke er dekket på annen forsikringsavtale.

Det er vanligvis advokaten som ordner med å etablere dekningen og som tar seg av all dialog med forsikringsselskapet. Alt du selv behøver å gjøre, er å gi beskjed om hvilket selskap du har forsikringen i og opplyse nummeret på forsikringsavtalen. De fleste selskaper er samarbeidsvillige når det gjelder oppgjør underveis, slik at du slipper å betale hele saken underveis for deretter å få oppgjør fra forsikringsselskapet helt til slutt.

Det er de norske forsikringsselskapene som tilbyr rettshjelpdekning. Slik dekning er en sjeldenhet når forsikringsselskapet er hjemmehørende i utlandet. Dette er verd å tenke på når du kjøper f. eks. en dyr bruktbåt. Besparelsen i forsikringspremie ved å velge utenlandsk forsikringsselskap, kan fort blekne mot hva en tvist kan koste deg når du ikke har rettshjelpforsikring.

Det kan være lurt å sikre seg at man har rettshjelpdekning på sine enkelte forsikringer. Det blir stadig mer tvister mellom privatpersoner og kostnadene ved tvister og rettssaker ser ikke ut til å gå nedover. Rettshjelpdekningen gir deg muligheten til å ivareta dine interesser uten å pådra uforholdsmessig byrde eller risiko når det gjelder utgifter til egen advokat.

Sakskostnader i skriftlige saker

Å reise sak er som kjent ikke bare et juridisk anliggende men også et økonomisk sådant. Advokattjenester koster, og i løpet av et saksanlegg vil det pådras sakskostnader av en gitt størrelse. Det er derfor en viktig del av sakførselen å forsøke å føre saken på en slik måte at man får erstatning fra motparten for egen parts sakskostnader.

I skriftlige saker var det før i tiden nok å nevne saksomkostningskravet «en passant» til slutt i alle prosesskrifter(«Min parts saksomkostninger utgjør nå kr. **.***,-»).  Da fikk man (kanskje) dette beløpet tilkjent når kjennelsen kom. 

Men ved Tvisteloven forandret de mer enn bare betegnelsen på erstatningskravet – nå heter det altså i stedet «sakskostnader» – og nå skal det dessuten, når kostnadene overstiger kr. 15.000, inngis særskilt sakskostnadsoppgave.  Ellers har ikke parten rett til erstatning – kravet tapes.  En meget brutal ordning, som ikke blir bedre av at avgjørelsestidspunktet i skriftlige ankesaker kan bero på tilfeldigheter. 

Loven legger med andre ord opp til at man må «være om seg", dvs. inngi sakskostnadsoppgave med en gang kr. 15.000 passeres, og deretter oppdatere for hvert påfølgende prosesskrift.

Imot denne noe byråkratiske og vanskelige ordning har nå Høyesteretts Ankeutvalg intervenert.  I sak HR-2009-2410-U* er det bestemt at hvor en part har bedt om frist for å inngi sakskostnadsoppgave, retten sette slik frist, og vente på oppgaven eller fristutløp før kjennelse avsies.  Ellers vil det foreligge saksbehandlingsfeil. Ankeutvalget sier (avsn. 20-21):

I anketilsvaret til lagmannsretten ble det uttrykkelig bedt om at lagmannsretten satte frist for innlevering av kostnadsoppgave. Fremgangsmåten er i tråd med tvistelovens forutsetninger for så vidt gjelder saker som avgjøres etter skriftlig behandling [.]. Noen slik frist ble ikke satt av lagmannsretten. Ankemotparten ble heller ikke varslet om at det ikke ville bli satt slik frist, før avgjørelsen ble truffet.

Når en part ber om frist for å inngi kostnadsoppgave i skriftlige saker, ligger det i kortene at han mener det er grunnlag for en høyere erstatning enn 15 000 kroner, som etter § 20-5 fjerde ledd er maksimum dersom oppgave ikke inngis. Lagmannsretten kan da ikke – før parten er gitt anledning til å underbygge dette ved å inngi kostnadsoppgave – i den avgjørelsen som avgjør kostnadskravet avslå å sette slik frist, under henvisning til at slik frist burde være unødvendig, slik lagmannsretten har gjort her.

(kursivert her)

Kjennelsen er formulert på slik måte at den klart gjelder alle skriftlige saker, også i første instans. Slik dette er å forstå, må løsningen kort og godt være å ha som standard avsluttende setning i hvert prosesskrift det følgende: «Min parts sakskostnader overstiger NOK 15.000. Det anmodes om at retten fastsetter frist for inngivelse av sakskostnadsoppgave så snart retten finner saken avgjørelsesmoden. Det vises til Tvisteloven § 20-5 (4) og HR-2009-2410-U». Og dermed er vi egentlig tilbake nesten der vi var. Som med omformuleringen fra «saksomkostninger» til «sakskostnader», er det bare endrete formuleringer og ellers er det meste «ved det gamle» eller i alle fall ikke så langt derifra.

Høyesteretts Ankeutvalgs kjennelse i Tordenskjold-saken (HR-2010-32-U) er et godt eksempel på konsekvensene av å ikke inngi sakskostnadsoppgave eller å ikke be om frist for inngivelse. Det vites ikke hva Storebrand hadde av sakskostnader for tingretten, men man får en idé om nivået ut fra at Tordenskjold-ledelsen ble tilkjent ca. 3,3 millioner kroner i erstatning for sakskostnader av Bergen Tingrett. Saken hadde da vært til en fullstendig og langvarig hovedforhandling før tingretten avviste saksanlegget. Saken var undergitt skriftlig behandling for lagmannsretten og Høyesteretts ankeutvalg (anke over tingrettens og lagmannsrettens avvisning).

Ankeutvalget sier om tilkjennelse av erstatning for sakskostnader (avsnitt 33):

Anken har ført frem. Storebrand har krevd seg tilkjent sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett. Prosessfullmektigen har verken for lagmannsretten eller Høyesterett innsendt kostnadsoppgave, jf. tvisteloven § 20-5 tredje ledd. Etter samme bestemmelses fjerde ledd kan det i saker som avgjøres uten muntlig forhandling, ikke erstattes salærutgifter med mer enn 15 000 kroner uten at kostnadsoppgave er inngitt. Utvalget setter derfor beløpene for begge instanser samlet til 30 000 kroner, som med tillegg av merverdiavgift utgjør 37 500 kroner. I tillegg kommer rettsgebyret for begge instanser, til sammen 10 320 kroner.

En dyr forglemmelse, men samtidig en viktig påminnelse om viktigheten av å konsekvent be om frist eller inngi oppgave uoppfordret.

*) Senere publisert som Rt 2009 1689

Bilbløff fra byrådet

Byrådet i Bergen innførte torsdag 14. januar 2010 et forbud mot kjøring med privatbil innenfor bomringen i Bergen.  Kommunen påberoper seg å ha lovhjemmel i Lov om Helsetjenesten i kommunene, § 4a-10.

Denne sier:

Oppstår det ved en virksomhet forhold som medfører en overhengende fare for helseskade skal kommunestyret stanse hele eller deler av virksomheten inntil forholdene er rettet. Stansning kan om nødvendig gjennomføres med bistand fra politiet. (uthevet her)

Hvordan byrådet får en enkeltpersons biltur til jobb til å bli en «virksomhet» i lovens forstand, er ikke lett å forstå.  Professorene Giertsen og Bernt er inne på det samme i papirutgaven av Bergens Tidende i dag.  Uttalelser i lovforarbeidene taler klart for at «virksomhet» betyr akkurat hva man normalt legger i dette ordet.  Bl. a. nevnes risikoen for at vedtak om stansning kan få konsekvenser for arbeidsplasser.  Skulle kjøring til jobb bli «virksomhet", så måtte det også være «virksomhet» å gå til fots til skolen eller reise seg fra godstolen?   Hvordan den enkeltes kjøring skulle medføre «overhengende fare for helseskade» (utover hva bilkjøring alltid gjør) er også vanskelig å se.

Tatt i betraktning at byrådet lover å ikke bøtelegge før over helgen (når forbudet likevel oppheves siden forurensningen da er blåst bort) fremstår det som sannsynlig at «forbudet» er et skuebrød for å få de bilkjørende til å adlyde byrådets ønske.  Etter vår mening lite lurt, for det blir en kombinasjon av mer politikerforakt og «ulv, ulv".   Og det trygler og ber om spørsmålet om hvorfor ikke regjeringen like fort kunne ha bestemt det samme pr. provisorisk anordning.  Med bakgrunn i den «krig» det har vært ført mellom kommunen og den sentrale statsmakt, er det i alle fall grunn til å undres.

Verst av alt dette er kanskje at minst en god advokat har blitt «med på leken».

Skriftstykke-kjennelsen

Alminnelige pengekrav – mest praktisk de vanlige fakturakrav/ubetalte regninger – kan inndrives ved direkte begjæring om utlegg, uten at man først har fått kravet bindende fastslått ved dom.

Dette ble innført i 2004, for å lette innkrevingsprosessen. Lovens krav til «tvangsgrunnlag» er formulert som at kravet skal være fremmet for skyldneren i et «skriftstykke» som er sendt av kreditoren selv. Dette har effektivisert innkrevingen vesentlig, siden kreditor slipper å vente på (fraværs)dom i forliksrådet før utlegg begjæres. At skriftstykket samt betalingsoppfordring er sendt skyldneren, er tilstrekkelig grunnlag for å begjære utlegg og få tvangspant i skyldnerens eiendeler.

Det har imidlertid vært et uavklart spørsmål om det aktuelle skriftstykke måtte sendes av kreditoren personlig, eller om andre kunne sende det på kreditorens vegne. Fakturerings-og factoringselskaper har vært akseptert under tvil og usikkerheten har knyttet seg til andre mulige utenforstående «befullmektigete» – typisk advokater, som fremmer et krav på vegne av en part. For også slike «hverdagslige» krav skulle kunne inndrives på den forenklete måten – hvis det altså bare var OK at andre enn kreditor selv fremmet kravet, på kreditors vegne. Dette kunne gjelde så godt som alle typer krav – f. eks. erstatnings- eller prisavslagskrav i kjøpsforhold, erstatningskrav for skadevoldende handling, eller andre krav i medhold av kontrakt, avtale eller på annet grunnlag hva enn det måtte være.

Høyesteretts Ankeutvalg har nå slått fast en gang for alle at det avgjørende er at noen med fullmakt fra kreditoren har fremsendt det skriftlige kravet til skyldneren. I en kjennelse fra desember (HR-2009-2306-U, avsn. 18) sier Ankeutvalget følgende:

Når det gjelder vilkåret om at fordringshaveren «selv» skal sende skrivet, er det ikke noe i forarbeidene som indikerer at det forutsettes utferdiget eller undertegnet av fordringshaveren i «egen person». Det må være helt klart at der kreditor er et selskap eller lignende, må skriftet kunne undertegnes av den som på selskapets vegne har fullmakt til dette. Ellers ville lovendringen ikke nå sitt mål om en kraftig reduksjon i forliksrådsbehandling. Det samme må da gjelde for personlige fordringshavere. Formålet med lovendringen må anses like godt ivaretatt ved at for eksempel en advokat sender skrivet etter fullmakt. Poenget må være at det foreligger en skriftlig dokumentasjon for at debitor er presentert for kravet og dets grunnlag før tvangsinndrivelse

Vi er ikke helt imponert over henvisningen til upersonlige selskaper, for i de tilfeller er det jo åpenbart at en levende person med relevant rettslig handleevne for selskapet, er den som må sende skriftstykket. Men slik handleevne/fullmakt vil alltid foreligge i form av lov- eller vedtektsbestemmelse, enten hos daglig leder/prokurist eller hos styrets leder; eller for den del i form av stillingsfullmakt til vedkommende som har som oppgave å sende ut regninger. Men som det fremgår er det avgjørende at vedkommende som sender det skriftlige kravet, har fullmakt til det, og at denne person kan være uten personlig tilknytning til eller ansettelse hos kreditor.

Det viktige er altså at den rettslige tilknytning mellom kreditor og den som avgir skriftstykket, har tilstrekkelig fullmaktskarakter.    For advokater må slik fullmakt normalt anses å ligge som en forutsetning for selve oppdraget/inkludert i «prosessfullmakten".

Høyesterettskjennelse om bevisforbud

Høyesteretts Ankeutvalg har fastslått at en sakkyndig rapport innhentet av advokat, kan kreves fremlagt i annen sak enn den rapporten ble innhentet til bruk i. Etter å ha notert den selvfølge at advokaten ikke kan pålegges å utlevere dokumentet eller forklare seg om innholdet, sier Ankeutvalget (HR-2009-2302-U avsn. 21-22):

Bestemmelser om vitneplikt generelt er tatt inn i kapittel 24. Etter hovedregelen i § 24-1 plikter «enhver som kan ha noe å forklare av betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken» å møte som vitne i rettsmøte etter innkalling. Etter § 24-4 kan retten pålegge et vitne å ta med dokumenter og andre bevis som vitnet plikter å legge frem. Hva en plikter å legge frem, fremgår av § 26-5, der det heter: « Enhver har plikt til å stille til rådighet som bevis gjenstander vedkommende har hånd om ellerkan skaffe til veie». «Gjenstander» omfatter også dokumenter, jf. § 26-1. Utvalget finner det ikke tvilsomt at A plikter å legge frem rapporten utarbeidet av takstmann B. Påstanden i anken til Høyesterett gjelder bare rapporten, ikke spørsmålet om vitneplikt for B. Påstanden tas til følge.

Ankeutvalget bygget her på at parten A hadde rapporten i sin egen besittelse og som part i saken har han selvsagt ingen bevismessig beskyttelse – men derimot en klar sannhets- og opplysningsplikt. Det er også viktig å merke seg at utleveringskravet ikke var fremmet overfor takstmannen, og ikke minst at spørsmålet heller ikke var om takstmannen kunne avkreves vitneforklaring om hva han hadde meddelt til As advokat. Disse to spørsmål kunne lett ha falt ut motsatt vei.

Moralen er: I norsk rett er det svært lite rom for å «gjemme unna» bevismidler som belyser faktiske omstendigheter. Og det hjelper normalt ikke å «deponere» beviset hos en advokat, heller.  Og godt er det!

Gjør opp bedriftens status

Når nå det nye året er over oss, er det på tide å oppsummere året som gikk og ta en opptelling på dine gjeldende forretningsmetoder, praksis og etterkommelse av allehånde regler, påbud og forbud.  Det er fornuftig å gjøre opp en slik status med jevne mellomrom, og vurdere om det er behov for endringer eller tilpasninger.  Det kan hjelpe på både måloppnåelse, produktivitet og inntjening. 

Her er noen aspekter av virksomheten, som fortjener oppmerksomhet:

  • Prosedyrer, håndbøker og manualer – er de oppdaterte?  Drives forretningen i samsvar med disse, eller oppstår det avvik?  Er det behov for justeringer, eller utarbeidelse av nye prosedyrer o.a.?  Behøves det etterutdanning, kursing eller annen opplæring av ansatte?
  • Lov- og systemendringer – er du sikker på at du har oversikten for din bransje?  Konsekvensene av feiltrinn kan bli dramatiske.  Det har kommet mye nytt bare de siste tre-fem årene.  Arbeidsmiljøloven, trygdereformen/NAV, omorganiseringen av skatteetaten, ny Merverdiavgiftslov, ny Markedslov,  listen er nesten endeløs, og mere kommer.
  • Leiekontrakter og andre langsiktige avtaler – er vilkår overholdt, nærmer det seg utløp eller reforhandling?  Tidlig forberedelse vil hjelpe frem et godt resultat.
  • Forsikringer – har du alle du trenger, er du sikker på at forsikringsvilkårene dekker de risikofaktorer du realistisk sett kan stå overfor i det kommende året?  Er bedriftens handlingspraksis i samsvar med vilkår og sikkerhetsforskrifter?  Har du hatt skadetilfeller som er dekningsberettiget, men som er glemt innmeldt til selskapet?  (Ja, det skjer!)
  • Bank, kreditter og garantier – overholder bedriften alle låne- og kredittvilkår, er sikkerhetene fremdeles som forutsatt av banken (verdi, omfang osv)?   Kan man komme i faresonen for å behøve reforhandling eller lettelser?  Føre var er meget viktig på disse punkter.  Er det stilt personlige garantier – hvor er man i så fall hvis «spillet veltes"?
  • Forretningsvilkår og standardbetingelser – er det behov for endringer, har det kommet ny lovgivning, nye produkter, nye prosedyrer som gjør det tjenlig med forandringer for å ivareta både din forretning og kundenes trygghet og ikke minst deres tiltro til bedriften?
  • Markedsføring og kundepleie – gir innsatsen forventet resultat?  Treffer du målet?  Revurder de valg som ble gjort i fjoråret og ta stilling til suksessraten.  Hva kan forbedres?
  • Teknologiske fremskritt – henger din bedrift med i utviklingen, er det etablert planer for oppgraderinger, utskiftninger av utstyr; er det kontroll på programvareoppdateringer og lisenser; gjør bedriften seg nytte av produktivitetsfremmende ny teknologi?  Er personalet kunnskapsmessig oppegående til å da nytte av alt utstyret bedriften har og bruker?

Når man har fokus på drift, produktivitet og inntjening er det lett for å miste oversikten eller for å ikke få med seg alle de endringer og forandringer som hele tiden skjer i bedriftens levevilkår og omgivelser.  Det er rette tiden nå, med et nytt ferskt år å ta av, til å foreta en god gjennomgang og foreta kursjusteringer og korreksjoner der det behøves.  Når du kommer til de vanskelige spørsmål og trenger en samarbeidspartner du kan stole på, står Advokatfirmaet JUDICIUM klar til å lose deg gjennom alle urene farvann.

Hva bringer 2010? — Inkassokostnader 04.01.10

Avisene (og nettavisene) er fulle av spenstige artikler om det splitter nye året som nå er begynt. Nyhetsbildet er gjennomsyret av spådommer, analyser og nyheter om dette og hint. Vi kan ikke kommentere alt, men tar for oss noen.

Reduksjon i inkassosalærene

Det har vært en prioritert oppgave for politikerne å redusere inkassokostnadene, dvs.  ikke hva det reelt koster en kreditor å inndrive penger, men hvor mye av dette kreditor kan kreve erstattet av skyldneren.  Her er det vist mye lovgivningsmessig handlekraft, for fra årsskiftet kom følgende debitorvennlige imøtekommelser:

  • Inkassosatsen, som er beregningsgrunnlaget for erstatning for sakskostnader, økes fra 590 til 600 kroner.  Satsen har vært uendret i flere år og endringen er antakelig godt lavere enn inflasjonen i samme periode.
  • Multiplikatorene for standardisert erstatning – altså hvor mye inkassosatsen skal ganges med for å komme frem til erstatningsbeløpet – er sterkt redusert.  F. eks. reduseres erstatningen for inkasso av 10.000 kroner fra 1.180  til 600 kroner – altså en halvering.
  • For «tyngre saker", dvs hvor betalingsfristen i betalingsoppfordring oversittes, er satsene også halvert.  Her vil et krav på 10.000 kroner gi erstatning på 1.200 kroner, mot tidligere 2.360 kroner.
  • Innslagstidspunktet for når en sak blir «tung» er også endret – nærmere bestemt doblet fra 14 til 28 dager.  Denne perioden begynner å løpe ved betalingsoppfordringens forfall, som må være minst fjorten dager etter avsendelse.  Det betyr at skyldneren nå kan vente med å betale i 42 dager fra avsendelsen, uten at erstatningen/inkassosalæret dobles.

Endringene gjelder for krav som forfaller fra og med 01.01.04.

Den observante leser vil for lengst ha sett at «alt» nå er blitt «dobbelt så godt» for den som skylder penger og «blir utsatt for» inkassopågang.  Den økonomiske risikoen ved å misligholde sine forpliktelser er blitt betydelig mindre enn den var.  Om det vil ha en positiv effekt på betalingsmoralen er mer tvilsomt.  Det som i alle fall er sikkert, er at det ikke vil medføre en tilsvarende halvering i inkassosakene.

Lønnsomheten i inkassobyråene, og særlig de store, kommer antakelig til å bli kraftig redusert.  Det vil kanskje bety at mindre inkassoselskaper igjen får en sjanse til å gjøre seg gjeldende i dette «markedet".  Det kan være en positiv effekt; men på den annen side er det sannsynlig at kreditoren selv vil måtte ta en del av kostnaden ved inndrivelse.

Det er naturligvis menneskevennlig av Staten å pålegge private kreditorer å selv bære en del av kostnaden ved å kreve inn vederlaget for leverte varer og tjenester.  Men det er forunderlig at det ikke finner sted en tilsvarende reduksjon av gebyrene til Staten for utleggsbegjæring og forliksklage.  Her kunne det ha vært mye å hente.

Advokatfirmaet JUDICIUM sitter på begge sider av bordet i saker som dette.  Ikke bare driver vi med inkasso – inndrivelse av rene pengekrav – vi representerer også skyldnere med betalingsproblemer og vi har gode forbindelser med flinke gjeldsrådgivere og gode finansieringsselskaper.  Så hva enten ditt problem er at du ikke har betalt regningen eller at du ikke har fått den betalt, er vi godt rustet til å hjelpe.

Hva bringer 2010? — Svart arbeid

Avisene (og nettavisene) er fulle av spenstige artikler om det splitter nye året som nå er begynt. Nyhetsbildet er gjennomsyret av spådommer, analyser og nyheter om dette og hint. Vi kan ikke kommentere alt, men tar for oss noen.

Straff for å leie inn svart arbeidskraft

Høyesterett skal behandle en sak om «kjøp av svart arbeid». Det er blitt viktig for Skatteetaten ikke bare å avsløre de som ikke oppgir sine inntekter, men også den «kunde» som forsyner de syndige skattesnytere med både arbeid og arbeidslønn. Det fremstilles som om det er noe nytt at «kjøp» er straffbart. Men: Det har det alltid vært. Om ikke det rammes som medvirkning til skattesvik eller avgiftsunndragelse, så er det i det minste utbytteheleri – å bidra til benyttelse av utbyttet av en straffbar handling. Det er derfor ikke noe nytt, annet enn at skattemyndighetene utvider sin virksomhet fra å ta skattesnyterne selv, til å ta medvirkerne også. Det forsvarer sikkert en solid økning i stillinger i samme etat, for å håndtere «den stadige økning» i svart arbeid som de etter hvert får «avdekket".

Et logisk spørsmål: Er svart arbeid egentlig samfunnsskadelig?

Myndighetene påstår at skatter og avgifter derved unndras. Er ikke det riktige heller at ett «ledd» i pengenes bevegelse i samfunnet «hoppes over"? Hvilket lite betyr for skatte- og avgiftsinngangen til «fellesskapet", siden mottakeren av de svarte penger selvsagt bruker disse og dermed pådrar såvel merverdiavgift på alt han kjøper som inntektsskatt på overskuddet hos de han handler med. Bare en tanke .