Kategoriarkiv: Bakgrunn

Fritt frem for fotoboks-fantomet

Nettavisen melder i dag at en svenske er «tatt» i fotoboks i 212 km/t. Skjønt tatt, det er nok litt for sterkt, for det er akkurat det svensken ikke er – han slipper nemlig unna! Dette i sterk motsetning til hva politiet varslet da saken var omtalt første gang.

Fotoboksene gror frem som paddehatter landet rundt og gjør sitt – sammen med bompengebokser – til å tømme bilistenes lommebøker for det lille som er igjen etter at tanken er fylt opp. Men svensken som Nettavisen skriver om, har tydeligvis funnet en taktikk for å unngå farts-skatten. Og han lykkes dessuten godt med sin media-strategi for å «spre ordet". Han skal også få litt hjelp her.

Ut fra artikkelen og bildene i Nettavisen er det tydelig at fartsfantomet i dette tilfellet har dekket til ansiktet på en måte som gjør ham vanskelig identifiserbar. Uten sikker identifisering av gjerningsmannen, står politiet på bar bakke i saken – uten bevis og uten verifisert gjerningsmann. I motsetning til hva mange tror, er det nemlig personen på bildet fra fotoboksen som kan straffeforfølges. Straffansvaret ligger altså ikke på bilens eier, slik mange later til å tro, og slik politiet helst vil at alle skal tro. Det er det å kjøre for fort som er forbudt, ikke å eie bilen som brukes til dette ulovlige forehavende.

Når politiet står overfor saker som denne er de avhengige av at eieren av bilen forteller hvem det er som kjørte den på det aktuelle gjerningstidspunkt. Hvis ikke det fremkommer en forklaring fra noen om hvem det var som kjørte, er det umulig i disse tilfellene å straffeforfølge forholdet. Her er politiet helt og fullt avhengig av at gjerningspersonen eller andre avslører eller bekrefter identiteten.

Faktum er imidlertid at ingen har plikt til å forklare seg til politiet. Og ingen har plikt til å forklare seg hverken til politiet eller til retten, hvis forklaringen kan pådra vedkommende eller hans/hennes nærstående straffansvar eller tap av borgerlig aktelse. (Straffeprosessloven § 122-123). Det er derfor en frivillig sak om man overhodet ønsker å diskutere slike saker med politiet og ikke minst om man dermed vil forklare seg inn i et straffansvar. Gjerningsmannen selv har dessuten ikke plikt til å forklare sannheten om egne handlinger, om han velger å forklare seg.

Sagt med andre ord: Det kan i en viss utstrekning være frivillig om man vil la seg bøtelegge via fotoboksene.

DISCLAIMER: Advokatfirmaet JUDICIUM støtter ikke og tilskynder ikke til straffbare handlinger, ei heller forseelser og ei heller derunder fartsovertredelser.

Dung-saken: Politiet irriterer seg over manglende foklaringsvilje

Man kan ikke bo i Bergen by og være uvitende om nær sagt den minste detalj i «Dung-saken". Alt fra luftige teorier bygget på observasjoner av «mulig» kasting av en «menneskeliknende» gjenstand fra Rongesundet bru, til grundig planlagt sikting av aske. Grunnen til at det er slik, er at politiet har tatt i bruk et av sine viktigste etterforskningsverktøy: Bergenspressen.

Senest i dag i en artikkel i Bergens Tidende, med overskriften «Lei drapssiktedes unnskyldninger»; der den oppsiktsvekkende nyhet presenteres: «Politiinspektør Tore Salvesen er oppgitt og lei forklaringene de fire siktede i Dung-saken har kommet med for å ikke stille i avhør". Man kan forstå fortvilelsen over ikke å få siktede i tale. Det må være forsmedelig for politiet å ikke få dem inn i avhørssituasjonen, å ikke få presse dem, å ikke få muligheten til å fremkalle, styrke eller utnytte en selvmotsigelse, stor eller liten. Antakelig føler politiet en egen avmakt over ikke å ha kontroll over tilblivelsen, skapingen av dette viktigste av alle viktige bevis i enhver straffesak: Siktedes egen inkriminerende forklaring. Inkriminerende direkte pr. innrømmelse, eller indirekte via forandringer fra ett avhør til et annet, selvmotsigelser eller annet knask.

Det er helt symptomatisk for Bergens Tidendes forbeholdsløse autoritetstro at det ikke ett sted i artikkelen overhodet er fokusert på at det å avgi forklaring til politiet – også for den som er siktet for drap – det er en helt ut frivillig sak. Ikke engang for retten behøver siktede/tiltalte å forklare seg. Retten til ikke å forklare seg og derunder retten til ikke å inkriminere seg selv, står sterkt i alle vestlige rettstradisjoner (unntatt i kontaktpunktene mellom norsk skatte- og avgiftslovgivning og straffelovgivningen). Retten til ikke å forklare seg er foruten en straffeprosessuell rett også en grunnlovsbeskyttet menneskerett. Men slikt er muligens av mindre interesse for Bergens Tidende; det er tydeligvis viktigere å la politiets «leihet» komme til uttrykk i fete typer enn å spørre seg hvorfor dette i det hele tatt behøver å skrives om i avisen. Det er ganske utrolig at Bergens Tidende ikke klarer å målbære en eneste kritisk røst til politiets mediastrategi.

(Til forfriskende forandring fra det vanlige holder de siktedes advokater kjeft. Det er en god strategi. Det holder at politiet øser hemningsløst av opplysninger om saken ut i media. Det vil nemlig slå hardt tilbake hvis det en dag kommer en straffesak. Forhåndsprosedyre og «posisjonering» og ikke minst posering hører dessuten bedre hjemme blant hovedstadsadvokatene. Det kler ikke bergensadvokater).

Dung-saken er antakelig det grelleste eksempel i nyere tid på at Bergenspressen lar seg utnytte til å legge press på siktede. Det har ikke til noen tid – nærmest ikke en eneste dag – manglet på uttalelser, nyheter og annet som avisene har kunnet meske seg i, presentere, forklare med krigstyper, og mistenkeliggjøre. Særlig mens de siktede var varetektsfengslet var dette påtrengende. Det kom stadig nye «drypp» om etterforskningens gang og politiets teorier om saken. Det var åpenbart, som det også er det nå, at strategien er å bruke avisoppslag for å legge press på de siktede for å få dem til å gjøre som politiet vil. Bare tanken om hva andre – slekt, venner, kolleger, naboer – måtte få av inntrykk etter slike oppslag, kan være nok for enhver til å ville føye seg. Pressen var mildt navlebeskuende en kort stund etter Tønne-saken men lærdom av den har de ikke trukket i nevneverdig grad.

Det verste med bruken av pressen som redskap i etterforskningen, er at saken faktisk gjelder en angivelig forbrytelse hvis begåelse hittil er ubekreftet. Som kjent finnes det (av de opplysninger som er tilgjengelige i det offentlige rom, der etterforskningen pågår) intet bevis for at Dung er død, slett ikke for at hun er drept, og i særdeleshet ikke for at det i så fall er noen av de siktede som er forøveren/e. Alt – absolutt alt – av etterforskning bygger på en teori om at det har funnet sted et drap. Politiet hevder at Dung er død, drept, men virkeligheten kan like gjerne være at hun lever i beste velgående. Den muligheten lukker pressen øynene for. Igjen, hvor er den kritiske røst? Hvor er de ubehagelige spørsmålene til auoriteten?

Saken vil forhåpentligvis finne en avklaring med hensyn til det faktiske spørsmål om Dung er i live eller ikke. I motsatt fall blir det neppe noen straffesak for avisene å skrive om. Med mindre Påtalemyndigheten våger seg på en reprise av Hollekim-saken. I så fall kan det hende at vi blir vitne til rettshistorie som blir til foran våre egne øyne.

Må Staff avskiltes?

I en meningsytring på aftenposten.no tas det sterkt til orde for at advokat Tor Erling Staff må “avskiltes” bl. a. fordi han angivelig er en “skamplett for advokatstanden og menneskeheten” som det hevdes. Det henvises til uttalelser fra Staff om æresdrap, som han mener må gi strafferabatt.

Han skal ifølge Aftenposten ha uttalt til Dagbladet at “Alt vi nordmenn står for er så forbannet godt. Vi er uinteresserte i andre kulturers tenkninger. Nordmenn er moralsk fordømmende, og vi preges av at hele samfunnet skal ta avstand fra handlinger og ikke forsøk å forstå hvorfor et æresdrap skjer. Jeg synes faktisk vi er veldig selvgode».

Det er vanskelig ut fra avis-sitatet å tolke Staff annerledes enn at han mener det norske retts-systemet må legge til grunn fremmede kulturers synsmåter og moral. Slik at lovbrudd begått av noen fra et område eller land hvor det som er forbudt her, er tillatt, må anses mildere straffutmålingsmessig. Med andre ord mener Staff, hvis han er korrekt sitert, at straffverdigheten av en gitt handling skal bedømmes ut fra gjerningsmannens hjemsteds moral.

Det faller svært vanskelig å være enig i dette. Hvis gjerningsmannens moralske standard skal bestemme straffen, er vi i sannhet på ville veier.

Men meningen er neppe nok til avskiltning av den særs frittalende Høyesterettsadvokaten. Og noen skamplett for advokatstanden er han slett ikke. Tvertimot!! Advokatstanden skal være fri, uavhengig og ikke minst modig. På samtlige områder får Staff top-score selv om det ikke er mulig å være enig med ham.

Tre ting som terger deg opp

“Klienter” kommer til advokater for å få løst et problem, ikke for å bli drevet til vanvidd eller for å få følelsen av enda mer å stange hodet mot veggen. Her er tre ting våre advokater vet å unngå; men med de forbehold som derunder nevnes:

1. Mangel på tilbakemelding
Det finnes knapt noe verre enn å ikke bli ringt tilbake, når advokaten var opptatt da du forsøkte å få kontakt. Man føler seg muligens maktesløs eller lite verdsatt. Antakelig det eneste som er verre, er å ha tredve klienter som hver for seg forlanger at advokaten skal ringe tilbake NÅ – uansett hva tyve andre klienter igjen har for interesser som krever umiddelbar oppmerksomhet.
Vår løsning: Vi ringer tilbake når vi har tid, og god tid, til å diskutere det aktuelle tema, uten distraksjoner. Helst tar vi diskusjonen pr. e-post – for da kan begge parter i “konversasjonen” delta når de har tid til å gi den sin fulle oppmerksomhet.

2. Unødvendige utgifter
Nærmest enhver sak drar med seg utgifter, eller “eksterne utlegg” som vi liker å kalle dem. Det kan være alt fra utgifter til innhenting av opplysninger til gebyrer for attester fra offentlige registre, takstmenn, sakkyndige osv. Bare fantasien setter grenser. I disse tider der hvert øre teller, er det en utfordring for advokatkontoret å finne nye måter å gjøre ting på som begrenser kostnadene som føres på saken.

Hos oss prøver vi så godt vi kan å holde oss til nettbaserte registre, å bruke våre abonnementer på forskjellige tjenester, og å begrense bruken av eksterne konsulenter til det som betyr noe for saken.

3. Mangel på oppfinnsomhet
Siden advokater foretrekker å fraråde det å ta en risiko, får vi ofte på oss at vi er reaktive, og bare sier “nei” uten å ha en løsning som gir det resultat oppdragsgiveren ønsker seg. De fleste som går til advokat, ønsker ikke pro&contra utredninger med forbehold i alle retninger, men forslag eller råd om hvordan man skal få ting til å fungere, for å nå et mål, for å unngå gå trakke i en felle osv.

I Advokatfirmaet JUDICIUM forsøker vi å være “proaktive», vi prøver å sette oss best mulig inn i oppdragsgivers virksomhet eller rettslige rammer i privatlivet, og vi prøver å fortelle at “dersom du gjør slik, tror vi at dette vil skje. Det er selvsagt fortsatt oppdragsgivers ansvar å bestemme seg, men vi gjør det vi kan for å gi klare råd og fortelle hva vi mener.