I desember 2009 behandlet Høyesterett en interessant og prinsipiell sak etter Yrkesskadeforsikringsloven, der en belgisk mygg skapte problemer.

Les dommen her (ekstern pdf, nytt vindu).

Saken gjaldt en langtransportsjåfør som sommeren 2004 var på vei gjennom Belgia med returlast til Norge. Det var varmt i været, og sjåføren kjørte med åpent vindu. Han fikk et myggstikk på høyre arm, og han klødde på det. Etter at han kom tilbake til Oslo ble han slapp og fikk feber. Mannen ble innlagt på sykehus og fikk påvist streptokokk A-infeksjon og nyresvikt. Hhendelsen medførte kronisk nyresvikt og en del andre varige plager.

Trygdekontoret (nå NAV) godkjente skadene som yrkesskade etter Folketrygdloven. Sjåførens arbeidsgiver hadde ikke tegnet obligatorisk yrkesskadeforsikring og denne saken ble derfor behandlet av Yrkesskadeforsikringsforeningen som avslo kravet. Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett frifant Yrkesskadeforsikringsforeningen.

Det var ikke myggstikket i seg selv som var problemet, for myggen bar ikke den smitten som medførte infeksjon. Problemet var at myggen stakk hull i huden, og åpnet for at infeksjon kunne komme inn i kroppen.
Det første spørsmålet Høyesterett vurderte, var om sjåføren ble påført stikket i arbeidstiden, mens han kjørte gjennom Belgia. Om det var dette myggstikket som var «synderen» kunne i og for seg være vanskelig nok å vurdere. Sjåføren hadde fått flere myggstikk, men lagmannsretten la til grunn at det var dette ene myggstikket i Belgia som åpnet for infeksjon, og førte til sykdommen. Dette la også Høyesterett til grunn.

Det neste spørsmålet var om myggstikket kunne anses for å være en ulykkeshendelse, noe som er et vilkår for å få godkjenning som yrkesskade. Høyesterett mente imidlertid at myggstikket lå innenfor dagliglivets risiko. Det var ikke utslag av en spesiell risiko i yrket, og det var ikke noe ulykkespreget over hendelsen:

(49) Ved bedømmelsen av om et insektsstikk som danner inngangsport for smitte inneholder noe ulykkesmoment, må det etter min oppfatning tas utgangspunkt i at et myggstikk som sådant er lite ulykkespreget og isolert sett knapt fører til noe som kan kalles en skade. Videre må det – etter det jeg nettopp har gjennomgått – tas utgangspunkt i at påføring av smitte som hovedregel ikke anses som arbeidsulykke. Det kan derfor bare komme på tale å bedømme hendelsen som en arbeidsulykke dersom insektsstikket og smitten, kan ses under ett.

(50) Dekning under yrkesskadeforsikringen stiller ikke krav om at ulykken har sammenheng med noen risiko ved selve arbeidet. I et grensetilfelle vil imidlertidig det forhold atulykken er yrkesrelatert, kunne være utslagsgivende for at hendelsen blir ansett som en
arbeidsulykke. Det særegne ved [sjåførens] skade er at verken stikket eller smitten har noen tilknytning til [sjåførens] yrkessituasjon på annen måte enn ved at hendelsen fant sted i arbeidstiden. Ut over dette er det tale om myggstikk og smitte som personer som deltar i
yrkeslivet kan bli påført hvorsomhelst og nårsomhelst, det være seg i arbeidstiden eller i fritiden. Hendelsen har derfor – selv når man ser stikket og smitten under ett – karakter av å tilhøre dagliglivets risiko. Den kan etter min oppfatning følgelig ikke få det preg av
ulykkesmoment som folketrygdloven § 13-3 annet ledd første punktum krever når hendelsen i seg selv er lite ulykkespreget. Det er altså vanskelig å se at situasjonen her skal bedømmes annerledes enn om [sjåføren] hadde blitt stukket hjemme og smittet på arbeidsplassen.

(51) Jeg er etter en totalvurdering kommet til at et myggstikk med påfølgende smitte ikke er noen ulykkesartet hendelse som kan gi grunnlag for yrkesskadeerstatning etter folketrygdloven § 13-3 annet ledd første punktum.

Sjåføren tapte dermed saken, og dommen var enstemmig. Om den belgiske myggen ikke bare hadde stukket, men også overført infeksjonen, kunne utfallet kanskje blitt det motsatte. Det samme gjelder dersom det arbeidsmiljø stikket fant sted i, hadde hatt særskilt smitterisiko. Høyesterett ga imidlertid mannen et lite plaster på såret – han slapp å betale motpartens sakskostnader.

Høyesteretts hovedoppgave er å arbeide for «rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling». Det betyr at Høyesterett skal ha – og bør ha – en særlig forkjærlighet for De Tvilsomme Sakene. En avgjørelse i en slik sak kan også si oss noe om hvordan løsningen bør bli i en annen sak, før saken kommer til Høyesterett.

I november 2009 fikk Høyesterett på sitt bord en sak som gjaldt en arbeidstaker som var blitt matforgiftet på en tjenestereise i Saudi-Arabia. For å se dommen, følg denne linken (pdf, åpner i nytt vindu/fane).

Arbeidstakeren utviklet som følge av matforgiftingen leddsmerter og han fikk diagnosen reaktiv artritt. Dette er en leddbetennelse et sted i kroppen som skyldes infeksjon et annet sted i kroppen.

Hjemme i Norge fremmet mannen krav om å få godkjent sykdommen som en yrkessykdom eller yrkesskade etter Folketrygdloven. NAV avviste kravet, og klageinstansen i NAV var enig i avslaget. Saken gikk videre til Trygderetten, som for tredje gang slo fast at matforgifting ikke var en yrkesskade eller yrkessykdom som var dekket under Folketrygdloven. Mannen ga seg ikke med dette, og anket saken inn for Agder lagmannsrett. Igjen ble staten frifunnet.

Etter fire nederlag, kom mannens sak inn for Høyesterett. Høyesterett slo fast at smitten ikke skyldtes en arbeidsulykke, for smitten kom inn i mannens kropp gjennom måltidet, og det å spise middag, i Saudi-Arabia eller andre steder, var ingen ulykke. Inntak av middag var derfor ingen yrkesskade.

Deretter vurderte Høyesterett om sykdommen kunne være en yrkessykdom. Spørsmålet var om yrkesutøvelsen skjedde «i miljøer med særskilt sykdoms- eller smittefare». Staten mente dette måtte dreie seg om arbeidsmiljøer som sykehus o l, der det vil være en særlig risiko for smitte. Høyesteretts flertall mente at også et geografisk områdekunne være et slikt «miljø», slik loven ikke var til hinder for at en matforgiftning pådratt på mannens jobbreise kunne godkjennes som yrkessykdom. Trygderettens kjennelse ble derfor satt til side som ugyldig. Det sies (avsnitt 33) bl. a. at

Sitatet viser at et overordnet formål med den formulering som ble valgt, var å sikre at bare personer som i sitt arbeid har større risiko for å bli smittet enn befolkningen ellers, omfattes av § 1 bokstav H nr. 2. Hvilke arbeidsoppgaver personen har, synes å ha vært mer underordnet. Man har riktignok først og fremst hatt personer som arbeider på bestemte rbeidsplasser i tankene, men foredraget gir etter mitt syn samlet sett ingen sterke holdepunkter for å begrense bestemmelsen til utelukkende å gjelde slike persongrupper. Personer som er på tjenestereise i land med særskilt risiko for sykdom eller smitte, påføres nettopp – på grunn av sitt arbeid – større risiko for sykdom eller smitte enn befolkningen ellers.

Høyesterett har med dette bidratt til rettsavklaring, men oppgaven med å definere hvilke geografiske områder som er særlig risikable blir ikke enkel. Det å definere hele land eller store geografiske områder som smittefarlige, er heller ikke uproblematisk. Vil den som blir matforgiftet på en anerkjent restaurant i India stille bedre enn en stakkar som spiser en bakteriebefengt burger på en lurvete kro i København? Vi venter i spenning.