Kategoriarkiv: Forretningsjuss

Hva er en kontrakt?

  26. mai 2010   Eiendom, grenser og naboforhold, Forretningsjuss, Kjøps- og kontraktsrett   0

En kontrakt definerer skriftlig det rettslige forhold mellom partene og det rettslige og faktiske (fysiske) innhold i hva det er de har avtalt. Kontrakten er noe annet (og mindre) enn partenes avtaleforhold totalt sett. Den begrenser seg til å uttrykke skriftlig det konsentrat av partenes enighet og andre relevante forhold som er nødvendig for formålet – nemlig å dokumentere enigheten. Kontrakten vil derfor 1) identifisere partene; 2) definere det rettslige forhold mellom partene, som f. eks. kjøper/selger; og 3) definere en transaksjon, som f. eks. et kjøp, eller annet rettsforhold som f. eks. et samarbeidsprosjekt.

Kontrakten er et sett med instruksjoner, som partene vedtar som bindende for seg, og som setter «reglene» for hvordan det avtalte skal gjennomføres. På samme måte som byggetegning og beskrivelse viser byggmesteren hvordan et hus skal bygges, viser kontrakten partene hvordan kontraktsforholdet skal gjennomføres. Kontrakten vil også anvise hvordan gjennomføring skal foregå hvis problemer oppstår, derunder konsekvenser av å ikke oppfylle kontrakten.

Alle kontrakter bør ha et visst minimum av grunnleggende vilkår og bestemmelser.. Nøyaktig hva dette skal være vil naturlig nok variere fra rettsforhold til rettsforhold, og det vil avhenge av i hvilken grad det foreligger tvingende eller fravikelige lovregler som kommer til anvendelse eller kan utelukkes fra anvendelse. Her er en del viktige momenter som alltid bør hensyntas:

  • Fullmaktsforhold – hvilken person hos hver av partene har myndighet til å ta beslutninger i anledning kontraktsforholdet?
  • Ensidige rettigheter til endring (f. eks. av leveringstidspunkt) og varslingsregler for utsettelse
  • Prosedyrer og gyldighetsvilkår for endring av kontraktsvilkår og/eller for endringer i kontraktsgjenstand (spesifikasjoner)
  • Særlige reklamasjonsfrister og «cut-offs» som setter grenser for den tid som kan gå før det ikke lenger kan reises særskilte krav i kontraktsforholdet eller begrenser omfanget
  • Bestemmelser om når rådighet og eierskap går over fra den ene part til den andre
  • Forbud mot eller vilkår for salg/overdragelse av kontraktsrettigheter
  • Ansvarsbegrensninger, særlig for spesielle typer tap, derunder f. eks. følgeskader og indirekte tap
  • Minimumsnivå på ikke-oppfyllelse for at det skal anses som mislighold og kvalifisere til sanksjoner; terskel før mislighold blir hevningsberettigende
  • Definisjoner av eller begrensninger i sanksjoner ved ikke-oppfyllelse/mislighold, f. eks. standard-erstatning (dagbot) eller forbud mot hevning uten enighet mellom partene
  • Eventuelle unntak fra eller tillempninger til fravikelige lovregler
  • Partenes plikter til utenrettslig tvisteløsning, avtalevilkår om voldgift, og avtale om verneting – hvor/for hvilken domstol tvist i tilfelle skal reises

Det ligger i et kontraktsforholds natur at det er unikt – de samme parter foretar aldri den identisk samme transaksjon mer enn en gang (selv om de kan gjøre flere like handler). Derfor bør enhver kontrakt utover trivielle anskaffelser og leveranser spesifiseres i en egen kontrakt med vilkår tilpasset den aktuelle transaksjon (se eksempel her: Båtadvokatens bruktbåtkontrakt) . Selv hvor man som leverandør/bestiller benytter standard vilkår og spesifikasjoner, bør hvert kontraktsforhold vurderes nøye med henblikk på om det er behov for tilpassete vilkår. Tidene forandrer seg, og det gjør utviklingen i kontraktsforhold også. Det betaler seg alltid å få gjort en vurdering når man er i tvil.

Advokatene i Advokatfirmaet JUDICIUM har mange års erfaring med både utforming av kontrakter, oppfølgning og overvåkning av oppfyllelsen av kontrakter, og iretteføring av tvister om kontraktsforhold. Med en av våre advokater som din rådgiver kan du føle deg trygg på at de rettslige sider av dine kontraktsforhold er godt ivaretatt.

Sakskostnader i skriftlige saker

  21. januar 2010   Bakgrunn, Forretningsjuss, Interessante dommer, Om søksmål og rettssak   0

Å reise sak er som kjent ikke bare et juridisk anliggende men også et økonomisk sådant. Advokattjenester koster, og i løpet av et saksanlegg vil det pådras sakskostnader av en gitt størrelse. Det er derfor en viktig del av sakførselen å forsøke å føre saken på en slik måte at man får erstatning fra motparten for egen parts sakskostnader.

I skriftlige saker var det før i tiden nok å nevne saksomkostningskravet «en passant» til slutt i alle prosesskrifter(«Min parts saksomkostninger utgjør nå kr. **.***,-»).  Da fikk man (kanskje) dette beløpet tilkjent når kjennelsen kom. 

Men ved Tvisteloven forandret de mer enn bare betegnelsen på erstatningskravet – nå heter det altså i stedet «sakskostnader» – og nå skal det dessuten, når kostnadene overstiger kr. 15.000, inngis særskilt sakskostnadsoppgave.  Ellers har ikke parten rett til erstatning – kravet tapes.  En meget brutal ordning, som ikke blir bedre av at avgjørelsestidspunktet i skriftlige ankesaker kan bero på tilfeldigheter. 

Loven legger med andre ord opp til at man må «være om seg", dvs. inngi sakskostnadsoppgave med en gang kr. 15.000 passeres, og deretter oppdatere for hvert påfølgende prosesskrift.

Imot denne noe byråkratiske og vanskelige ordning har nå Høyesteretts Ankeutvalg intervenert.  I sak HR-2009-2410-U* er det bestemt at hvor en part har bedt om frist for å inngi sakskostnadsoppgave, må retten sette slik frist, og vente på oppgaven eller fristutløp før kjennelse avsies.  Ellers vil det foreligge saksbehandlingsfeil. Ankeutvalget sier (avsn. 20-21):

I anketilsvaret til lagmannsretten ble det uttrykkelig bedt om at lagmannsretten satte frist for innlevering av kostnadsoppgave. Fremgangsmåten er i tråd med tvistelovens forutsetninger for så vidt gjelder saker som avgjøres etter skriftlig behandling [.]. Noen slik frist ble ikke satt av lagmannsretten. Ankemotparten ble heller ikke varslet om at det ikke ville bli satt slik frist, før avgjørelsen ble truffet.

Når en part ber om frist for å inngi kostnadsoppgave i skriftlige saker, ligger det i kortene at han mener det er grunnlag for en høyere erstatning enn 15 000 kroner, som etter § 20-5 fjerde ledd er maksimum dersom oppgave ikke inngis. Lagmannsretten kan da ikke – før parten er gitt anledning til å underbygge dette ved å inngi kostnadsoppgave – i den avgjørelsen som avgjør kostnadskravet avslå å sette slik frist, under henvisning til at slik frist burde være unødvendig, slik lagmannsretten har gjort her.

(kursivert her)

Kjennelsen er formulert på slik måte at den klart gjelder alle skriftlige saker, også i første instans. Slik dette er å forstå, må løsningen kort og godt være å ha som standard avsluttende setning i hvert prosesskrift det følgende: «Min parts sakskostnader overstiger NOK 15.000. Det anmodes om at retten fastsetter frist for inngivelse av sakskostnadsoppgave så snart retten finner saken avgjørelsesmoden. Det vises til Tvisteloven § 20-5 (4) og HR-2009-2410-U». Og dermed er vi egentlig tilbake nesten der vi var. Som med omformuleringen fra «saksomkostninger» til «sakskostnader», er det bare endrete formuleringer og ellers er det meste «ved det gamle» eller i alle fall ikke så langt derifra.

Høyesteretts Ankeutvalgs kjennelse i Tordenskjold-saken (HR-2010-32-U) er et godt eksempel på konsekvensene av å ikke inngi sakskostnadsoppgave eller å ikke be om frist for inngivelse. Det vites ikke hva Storebrand hadde av sakskostnader for tingretten, men man får en idé om nivået ut fra at Tordenskjold-ledelsen ble tilkjent ca. 3,3 millioner kroner i erstatning for sakskostnader av Bergen Tingrett. Saken hadde da vært til en fullstendig og langvarig hovedforhandling før tingretten avviste saksanlegget. Saken var undergitt skriftlig behandling for lagmannsretten og Høyesteretts ankeutvalg (anke over tingrettens og lagmannsrettens avvisning).

Ankeutvalget sier om tilkjennelse av erstatning for sakskostnader (avsnitt 33):

Anken har ført frem. Storebrand har krevd seg tilkjent sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett. Prosessfullmektigen har verken for lagmannsretten eller Høyesterett innsendt kostnadsoppgave, jf. tvisteloven § 20-5 tredje ledd. Etter samme bestemmelses fjerde ledd kan det i saker som avgjøres uten muntlig forhandling, ikke erstattes salærutgifter med mer enn 15 000 kroner uten at kostnadsoppgave er inngitt. Utvalget setter derfor beløpene for begge instanser samlet til 30 000 kroner, som med tillegg av merverdiavgift utgjør 37 500 kroner. I tillegg kommer rettsgebyret for begge instanser, til sammen 10 320 kroner.

En dyr forglemmelse, men samtidig en viktig påminnelse om viktigheten av å konsekvent be om frist eller inngi oppgave uoppfordret.

*) Senere publisert som Rt 2009 1689

Skriftstykke-kjennelsen

  8. januar 2010   Bakgrunn, Forretningsjuss, Interessante dommer, Nyheter, Om søksmål og rettssak   0

Alminnelige pengekrav – mest praktisk de vanlige fakturakrav/ubetalte regninger – kan inndrives ved direkte begjæring om utlegg, uten at man først har fått kravet bindende fastslått ved dom.

Dette ble innført i 2004, for å lette innkrevingsprosessen. Lovens krav til «tvangsgrunnlag» er formulert som at kravet skal være fremmet for skyldneren i et «skriftstykke» som er sendt av kreditoren selv. Dette har effektivisert innkrevingen vesentlig, siden kreditor slipper å vente på (fraværs)dom i forliksrådet før utlegg begjæres. At skriftstykket samt betalingsoppfordring er sendt skyldneren, er tilstrekkelig grunnlag for å begjære utlegg og få tvangspant i skyldnerens eiendeler.

Det har imidlertid vært et uavklart spørsmål om det aktuelle skriftstykke måtte sendes av kreditoren personlig, eller om andre kunne sende det på kreditorens vegne. Fakturerings-og factoringselskaper har vært akseptert under tvil og usikkerheten har knyttet seg til andre mulige utenforstående «befullmektigete» – typisk advokater, som fremmer et krav på vegne av en part. For også slike «hverdagslige» krav skulle kunne inndrives på den forenklete måten – hvis det altså bare var OK at andre enn kreditor selv fremmet kravet, på kreditors vegne. Dette kunne gjelde så godt som alle typer krav – f. eks. erstatnings- eller prisavslagskrav i kjøpsforhold, erstatningskrav for skadevoldende handling, eller andre krav i medhold av kontrakt, avtale eller på annet grunnlag hva enn det måtte være.

Høyesteretts Ankeutvalg har nå slått fast en gang for alle at det avgjørende er at noen med fullmakt fra kreditoren har fremsendt det skriftlige kravet til skyldneren. I en kjennelse fra desember (HR-2009-2306-U, avsn. 18) sier Ankeutvalget følgende:

Når det gjelder vilkåret om at fordringshaveren «selv» skal sende skrivet, er det ikke noe i forarbeidene som indikerer at det forutsettes utferdiget eller undertegnet av fordringshaveren i «egen person». Det må være helt klart at der kreditor er et selskap eller lignende, må skriftet kunne undertegnes av den som på selskapets vegne har fullmakt til dette. Ellers ville lovendringen ikke nå sitt mål om en kraftig reduksjon i forliksrådsbehandling. Det samme må da gjelde for personlige fordringshavere. Formålet med lovendringen må anses like godt ivaretatt ved at for eksempel en advokat sender skrivet etter fullmakt. Poenget må være at det foreligger en skriftlig dokumentasjon for at debitor er presentert for kravet og dets grunnlag før tvangsinndrivelse

Vi er ikke helt imponert over henvisningen til upersonlige selskaper, for i de tilfeller er det jo åpenbart at en levende person med relevant rettslig handleevne for selskapet, er den som må sende skriftstykket. Men slik handleevne/fullmakt vil alltid foreligge i form av lov- eller vedtektsbestemmelse, enten hos daglig leder/prokurist eller hos styrets leder; eller for den del i form av stillingsfullmakt til vedkommende som har som oppgave å sende ut regninger. Men som det fremgår er det avgjørende at vedkommende som sender det skriftlige kravet, har fullmakt til det, og at denne person kan være uten personlig tilknytning til eller ansettelse hos kreditor.

Det viktige er altså at den rettslige tilknytning mellom kreditor og den som avgir skriftstykket, har tilstrekkelig fullmaktskarakter.    For advokater må slik fullmakt normalt anses å ligge som en forutsetning for selve oppdraget/inkludert i «prosessfullmakten".

Gjør opp bedriftens status

  5. januar 2010   Bakgrunn, Forretningsjuss, Nyheter   0

Når nå det nye året er over oss, er det på tide å oppsummere året som gikk og ta en opptelling på dine gjeldende forretningsmetoder, praksis og etterkommelse av allehånde regler, påbud og forbud.  Det er fornuftig å gjøre opp en slik status med jevne mellomrom, og vurdere om det er behov for endringer eller tilpasninger.  Det kan hjelpe på både måloppnåelse, produktivitet og inntjening. 

Her er noen aspekter av virksomheten, som fortjener oppmerksomhet:

  • Prosedyrer, håndbøker og manualer – er de oppdaterte?  Drives forretningen i samsvar med disse, eller oppstår det avvik?  Er det behov for justeringer, eller utarbeidelse av nye prosedyrer o.a.?  Behøves det etterutdanning, kursing eller annen opplæring av ansatte?
  • Lov- og systemendringer – er du sikker på at du har oversikten for din bransje?  Konsekvensene av feiltrinn kan bli dramatiske.  Det har kommet mye nytt bare de siste tre-fem årene.  Arbeidsmiljøloven, trygdereformen/NAV, omorganiseringen av skatteetaten, ny Merverdiavgiftslov, ny Markedslov,  listen er nesten endeløs, og mere kommer.
  • Leiekontrakter og andre langsiktige avtaler – er vilkår overholdt, nærmer det seg utløp eller reforhandling?  Tidlig forberedelse vil hjelpe frem et godt resultat.
  • Forsikringer – har du alle du trenger, er du sikker på at forsikringsvilkårene dekker de risikofaktorer du realistisk sett kan stå overfor i det kommende året?  Er bedriftens handlingspraksis i samsvar med vilkår og sikkerhetsforskrifter?  Har du hatt skadetilfeller som er dekningsberettiget, men som er glemt innmeldt til selskapet?  (Ja, det skjer!)
  • Bank, kreditter og garantier – overholder bedriften alle låne- og kredittvilkår, er sikkerhetene fremdeles som forutsatt av banken (verdi, omfang osv)?   Kan man komme i faresonen for å behøve reforhandling eller lettelser?  Føre var er meget viktig på disse punkter.  Er det stilt personlige garantier – hvor er man i så fall hvis «spillet veltes"?
  • Forretningsvilkår og standardbetingelser – er det behov for endringer, har det kommet ny lovgivning, nye produkter, nye prosedyrer som gjør det tjenlig med forandringer for å ivareta både din forretning og kundenes trygghet og ikke minst deres tiltro til bedriften?
  • Markedsføring og kundepleie – gir innsatsen forventet resultat?  Treffer du målet?  Revurder de valg som ble gjort i fjoråret og ta stilling til suksessraten.  Hva kan forbedres?
  • Teknologiske fremskritt – henger din bedrift med i utviklingen, er det etablert planer for oppgraderinger, utskiftninger av utstyr; er det kontroll på programvareoppdateringer og lisenser; gjør bedriften seg nytte av produktivitetsfremmende ny teknologi?  Er personalet kunnskapsmessig oppegående til å da nytte av alt utstyret bedriften har og bruker?

Når man har fokus på drift, produktivitet og inntjening er det lett for å miste oversikten eller for å ikke få med seg alle de endringer og forandringer som hele tiden skjer i bedriftens levevilkår og omgivelser.  Det er rette tiden nå, med et nytt ferskt år å ta av, til å foreta en god gjennomgang og foreta kursjusteringer og korreksjoner der det behøves.  Når du kommer til de vanskelige spørsmål og trenger en samarbeidspartner du kan stole på, står Advokatfirmaet JUDICIUM klar til å lose deg gjennom alle urene farvann.

Hva hvis produsenten går konkurs?

  17. november 2008   Bakgrunn, Forretningsjuss, Kjøps- og kontraktsrett   0

Tidligere har vi fokusert på mulige konsekvenser av konkurs i forhandlerleddet. Spørsmålet denne gang er hvordan kjøpers posisjon kan påvirkes av konkurs hos produsent (eller importør). Dessverre er denne spørsmålsstillingen høyaktuell – ikke bare på grunn av konkursene i Scand, Askeladden og Vågen men også på grunn av at flere andre kan komme til å slite i fremtiden.

Resten finnes her på Båtjuss og båtliv

Beskyttelse mot konkurs hos yrkesselger

  16. november 2008   Bakgrunn, Forretningsjuss, Kjøps- og kontraktsrett   0

Hvordan kan nybåt-kjøperen sikre kjøpet av drømmebåten hvis forhandleren skulle gå konkurs?

Mange som kjøper ny båt på høsten har det som en del av avtalen med forhandler at båten ikke tas ut før til våren igjen. Ofte innebærer dette at kjøperen ikke bare får båten til en grei pris, men også får lagret båten frem til våren uten tillegg i prisen. Men når båten er hos selgeren, kan det bli risikabelt for kjøperen dersom selgeren skulle bli rammet av de urolige tidende vi har nå. Går båten med i en konkurs??

Svaret finnes på vårt søster-nettsted Båtjuss og båtliv.