Kategoriarkiv: Nyheter

Manglende folkekunnskap om ansvarsforsikring på sjøen?

Det slår aldri feil, ved starten av hver båtsesong er det alltid noen (gjerne mange) som blir overrasket over at det rettslige erstatningsansvar man kan pådra seg ved å ferdes på sjøen, er radikalt annerledes enn hva man er vant med fra biltrafikkens verden.

Enda flere er det som ikke vet at det er bilansvaret som avviker fra normalen, og ikke omvendt. Det normale i samfunnet er at man kommer i ansvar når man kan bebreides for det valg man traff, som forårsaket skade – det alminnelige skyldansvar. Bilansvaret forutsetter ikke mer enn at det er bilen som «gjør» skade og er derfor et rent objektivt ansvar der skyld og bebreidelse ikke behøver å tilregnes noen. Da er også «hendelige uhell» som ingen kan bebreides for, dekket av ansvaret.

I kommentarspalten «Røsten fra Ruffen» på knbf.no skriver Generalsekretær Jan H. Syvertsen i Kongelig Norsk Båtforbund bl. a. dette:

Folk flest tror at ansvarsforsikring på sjøen er det samme som ansvarsforsikring i veitrafikken. På sjøen er det imidlertid ikke objektivt ansvar, slik det er i veitrafikken. Dette betyr at ansvarsforsikringen kun dekker skader som er forårsaket av at båtføreren har utvist uaktsomhet. De fleste ansvarsskadene er forårsaket av en eller annen teknisk feil om bord og da dekker ikke forsikringen skadene. Hver eneste sommer får KNBF henvendelser fra båteiere som opplever det som blodig urettferdig at de selv må dekke skader som er forårsaket av andre. Men sånn er det bare, dessverre.

Slik situasjonen er nå, er det stort sett bare forsikringsselskapene som kan glede seg over meget god fortjeneste på ansvarsforsikringene. Båteierne blir som oftest sittende igjen med «svarteper». Det må vi dessverre fortsette med så lenge forsikringsselskapene får fritt spillerom, både hos myndigheter og i media til å markedsføre sin lille «gullkalv» på båtfolkets bekostning.

Det kommer også frem at forsikringsselskapenes fortjeneste på ansvarsforsikringen på fritidsbåt er henimot 100% så det er utvilsomt god butikk å gjøre på folks uvitenhet.

Vi synes for vår del at det også er underlig at ikke den oppskrytte båtføreropplæringen har med noe om ansvarsformen til sjøs. Det er jo vitalt at de sjøfarende vet hvor langt deres eget ansvar strekker seg.

Handel med forviklinger – kjøp av Bjølseth 640GDL endte med rettssak

Dette er historien fra A til Å om et kjøp av en Bjølseth campingvogn som endte med rettssak og dom på grunn av mangler ved vognen. Historien fortelles av parten selv – kjøper – i hans egne ord. For alle som arbeider med prosedyre og ikke minst for alle som kommer opp i en slik sak som part, er dette interessant lesning for det fortelles fra partens eget synssted. Historien er lang men kan ikke gjøres kortere og den er absolutt verd å lese helt ut. (Historien er tidligere publisert som innlegg på campingforumet.no som nå dessverre er nedlagt).

Dette er historien:

Vi ønsket oss «ny» vogn til ferien 2008. Vi ønsket vi oss en kvalitetsvogn som var velholdt. Alle vi snakket med mente at en velholdt 15 år gammel vogn kunne klare minst 10-15 år til på veien, forutsatt at den var tørr og tett. Bjølseth ble av mange nevnt som et sikkert kort, og vi så at Bjølseth 640GDL var en modell innenfor vår vektklasse med tanke på trekkbil, og innenfor øknomisk rekkevidde. Disse vognene lå prismessig rundt 70-110 000 kroner.

Vi var klar over at det meste kan utbedres på en vogn, unntatt fukt. Dekk, lamper, telt osv osv kan man gjøre noe med, mens en vogn som er fuktig, ikke lar seg reparere for en selv. Jeg spurte derfor en rekke potensielle selgere og nær sagt felles for veldig mange, var at de ikke hadde testet sine vogner.

Selgeren av vogna vi til slutt endte med, påpekte også at vogna var tett og fin, men at den ikke var testet. Jeg svarte at jeg ikke mistrodde selger, men at en godkjent test fra et verksted var et absolutt minimum for handel. Hva selger baserte sine påstander om tett vogn på, er ukjent den dag i dag.

Selger fikk vogna testet, de meddelte at vogna var tett og fin, og vi overtok vognen på Dombås i juli 2008. Før det hadde vi aldri snakket med selger, alle kommunikasjon gikk på e-post.

Selger var enig med meg om å bruke Norsk Caravan Clubs kjøpekontrakt. For meg var det et poeng at denne kontrakten ikke består av en masse uvesentlig tekst, og at det er klare, enkle spørsmål som selger må bekrefte vedr. vognas tilstand.

Jeg gikk raskt over vogna på Dombås. Den var på ingen måte så strøken som selger hadde gitt inntrykk av, litt småbulker her og der, et amatørmessig montert sykkelstativ bak og på toppen av det hele viste deg seg at vogna var benyttet som «vinter-/pendlerbolig/overnattingsmulighet». Noe som ikke harmonerte direkte med at det var annnonsert at den var vinterlagret i en låve. Selger la fram fukttesten som viste «ingen verdier over 15%». Det var kort tid igjen til ferien, jeg hadde betalt 5.000 kroner i håndpenger, og jeg kunne ikke se noen direkte mangler. Så vi fylte ut kjøpekontrakten og gjorde opp. Total kjøpesum var da 77.500 kroner.

Vi ferierte med vogna i juli og august 2008, og hadde ingen driftsmessige problemer. Valdresflya, Strynefjell, Geiranger, Molde, Atlanterhavsveien, Kristiansund, Ålesund, Åndalsnes, Trollveggen, Trollstigen og Hunderfossen var blant reisemålene våre. Vogna var stor og tung, men fungerte fint (med unntak av når vi skulle betale fergebilletter og bensin). Under en helgetur i september var jeg imidlertid uoppmerksom et øyeblikk ved innkjøring til en bensinstasjon. Bakenden på vogna tok borti et reklamestativ og aluminiumslista i bakkant av vogna ble dratt løs. I tillegg knuste vi markeringslykta.

Jeg stusset over at platene bak aluminiumen så svarte ut. Etter hjemkomst tok jeg kontakt med Jømna Caravan, som regnes som de beste når det gjelder reparasjoner av Bjølseth-vogner. Jeg fikk time for utbedring av skaden, og forsikringer om at dette nok ble langt mindre kostbart enn antatt. Kanskje så lite som 3-5.000 kroner. Sjokket var påtagelig da servicesjefen ringte og fortalte at jo da, nå var vogna utbedret, men noen garanti kunne jeg ikke få, siden vogna var omfattende fuktskadet!

Nummen av sjokk la jeg på røret. Dette var mitt verste mareritt. Jeg skrur omtrent på alt som rører seg, og biler, båter og maskiner kan selvsagt utbedres på løpende bånd. Men en caravan, der spesiell aluminiumshud er hel-limt på spesielle finerplater på en kjerne av isopor, i hele vognas lengde, er ingenting for en amatør.

Da forslag på reparasjon kom visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Vogna som jeg hadde betalt 77.000 kroner for bare to måneder tidligere, hadde fått estimert en utbedringskostnad på anslagsvis 45.000 kroner. Det var i tillegg reist tvil om tilstanden i framkant av vogna, noe som ville medføre ytterligere kostnader. Her anbefalte Jømna imidlertid å avvente.

Gode råd var nå dyre. Jeg forsto at jeg trengte profesjonell hjelp, og henvendte meg til Advokat Nils E. Tangedal, hos Advokatfirmaet JUDICIUM i Bergen. Jeg la fram det jeg hadde av dokumentasjon vedr. saken. Det besto i hovedsak av e-poster forut for kjøpet, samt kjøpekontrakt undertegnet av begge parter. Det framgikk der (etter min mening) helt klart at vogna skulle være fuktfri og tett.

Advokaten var enig i at det var en mangel ved varen jeg hadde kjøpt. At mangelen var alvorlig nok til å betinge heving, virket også rimelig klart. Estimatet på utbedring var på nesten 60% av kjøpesum, og da var ikke arbeidet engang påbegynt.

Det ble derfor utformet et hevingsbrev til selger, der jeg tilbød meg å betale store deler av tilbakeleveringen, ved å komme til Dombås for å levere tilbake vogna, mot at jeg fikk tilbake kjøpesummen. Kjøper stilte seg uforstående til mitt krav. De mente vogna var i bra stand, og nektet ta den tilbake. Det ble så sendt et brev fra advokaten. Her ble det gjort klart at saken kom til å bli tatt inn for rettsapparatet (forliksrådet) om vi ikke kom til en enighet.

Jeg hadde latt meg informere om at saken ville bli behandlet etter den såkalte småkravsprosessen, som gir en god del føringer for hvordan saker som er av lavere økonomisk betydning skal føres. Blant annet skal partenes advokater søke å holde kostnadene så lave som mulig, det er tillatt med telefonvitner i en evt. rettssak osv. I tillegg er det ganske strenge regler for idømmelse av saksomkostninger. I utgangspunktet er dette satt til maks 20% av omtvistet beløp i advokathonorarer. Kjekt – siden en full rettsrunde raskt kommer opp i mange titusener i påløpte kostnader for hver av partene.

I tillegg hadde jeg fått bekreftet at jeg hadde rettshjelpdekning på min boligforsikring, som betyr at det meste av utgiftene dekkes der. Man må selv betale egenandel samt 20% av det overskytende. Såvidt jeg forstår, dekkes idømte saksomkostninger ikke.

Dette var veldig viktige avklaringer, side det neppe kunne kalles hensiktsmessig å sitte igjen med omkostninger på 50.000 kroner relatert mot et estimert reparasjonskrav på 45.000 kroner.

Etter diskusjoner på kammerset hjemme, bestemte vi oss for å stå distansen ut.

Det var vel på dette stadiet at motparten også hadde fått seg advokat. En nyklekket advokatfullmektig, som gjorde det han kunne gjennom hele prosessen for å vri og vrenge på fakta, slik at disse ikke lengre hang sammen med sannheten. Det ble skrevet brev (i advokat-land heter dette prosesskrifter) og når jeg mottok kopier av disse, varierte reaksjonene fra «jøss – går det an å si noe sånt?» til humrende latter. Min advokats korte kommentarer som fulgte disse prosess skriftene gikk stort sett i gata «dette angår ikke saken, intet å frykte». Jeg hadde hjertet i halsen mer enn en gang, men advokat Tangedals rolige ord, bidro til bestemmelsen om å fortsette prosessen.

I februar 2009 skulle saken inn for forliksrådet. Jeg var fast bestemt på å dra selv, siden jeg jo kjente saken fra alle sider, og var villig til å «gi litt ved dørene». Noen dager før saken skulle opp, trakk vi tilbake vårt ønske om at saken skulle pådømmes, og anmodet om at den ble sendt videre rett til tingretten, siden det overhodet ikke var vilje hos motparten for å komme på glid. Det ligger i sakens natur, at forliksrådet har som oppgave å framforhandle et forlik. Det forutsetter imidlertid at partene har ønske og vilje om å få til et forlik, noe det syntes mer og mer fjernt at vi skulle få til.

Det ble derfor bestemt at vi skulle stille med «møtefullmektig» i forliksrådet, dette er i praksis en mann eller dame som er ansatt i kommunen, som har et gitt mandat til å forhandle, og som ved evt. tvil utover dette kan henvede seg til «klienten» på telefon.

Saken gikk sin gang i forliksrådet, vi la igjen fram vår påstand om å tilbakelevere vogna mot utbetaling av kjøpesum, og selger kom med påstander om at det skulle beregnes ca halve kjøpesummen i bruksfradrag, ikke minst fordi vogna nå var fuktskadet (!!) , og at den var blitt ett år eldre siden jeg kjøpte den. (!!!)

Det ble altså ikke noe forlik, og det var bare å vente på «dommen» i forliksrådet.

Da dommen kom, kunne jeg til min forskrekkelse se at motparten ble frifunnet. Og jeg var dømt til å betale motpartens saksomkostninger. Men – det som var fantastisk, var et forliksrådet ikke på noe punkt hadde kommentert hverken kjøpekontrakt som var framlagt, eller det underlag vi hadde presentert forut for handelen. Avgjørelsen var altså fattet på grunnlag av at selger sa vogna var solgt «som den er», og ikke med bakgrunn i at det var avkrysset i kjøpekontrakten at den ikke hadde problemer med fukt eller råte.

Jeg følte meg rimelig snytt, hele denne lange og tunge prosessen, og så hadde de ikke engang gått inn på sakens fakta. Jeg følte meg hjelpeløs. Jeg var nå ganske lei hele saken, og bokstavelig talt på veg ned i kjelleren psykisk. Ikke nok med at jeg hadde betalt over 80.000kr (vognpris + omregistreringsavgift + småpåkostninger) for en ubrukelig vogn. Jeg hadde også pådratt meg ytterligere kostnader i mange tusen kroners klassen.

Men – etter oppmuntrende ord fra en god venn, og beroligende ord fra min advokat, ble det klart at vi bare måtte ta saken videre til tingretten. Hele poenget var jo å få belyst sakens rettslige momenter, ikke å finne ut hvem det var mest synd på (som føltes som det argumentet forliksrådet hadde brukt i sin avgjørelse)

Jeg bestemte meg for at jeg absolutt ikke kunne godta en regning som nå var kommet opp i ca 8-10.000 kroner utover skaden på vogna, sånn helt uten videre. Skuffende nok for meg, hadde ikke forliksrådet sett på de juridiske momentene i saken, og ikke tillagt kontrakten vår den ringeste betydning. Ja faktisk var den ikke kommentert med et eneste ord fra den kanten. Vi diskuterte lenge og vel i heimen før vi bestemte oss for at jo da, vi forsøker en runde til. Vår advokat var helt klinkende klar på at de juridiske momentene i saken var greie, men at utfall aldri kunne garanteres.

Saken gikk i Søre Sunnmøre Tingrett i Volda. Endelig ble det muligheter for å legge saken fram for en nøytral person, som skulle vurdere de juridiske momentene. Motparten la forut for saken opp til en ordkrig av dimensjoner. Stort sett alt som kunne klages på, ble klaget på. Min advokat imøtekom de fleste av påstandene på en ganske elegant måte, mens nervøsiteten steg hos undertegnede. Hva hadde vi begitt oss inn på? Hadde motparten noe å fare med? Kunne han forvirre dommeren? Hadde jeg så sterk sak som jeg trodde? Jeg må si at jeg ikke følte meg spesielt høy i hatten da satte meg på flyet, for å ta en svipp over fjellet til «løvens hule». Vel framme på hotellet var advokaten ankommet, og vi tok en liten strategifinpussing før den store dagen. Dvs. strategi var det lite behov for, jeg hadde ikke annet å by på enn sannheten.

Vi hadde også innkalt ekspertvitne fra Jømna Caravan. Vårt ekspertvitne var Servicesjef der, og var den personen jeg hele tiden hadde hatt kontakt med. Vi hadde insistert på at han skulle møte personlig, siden han var en dreven fagmann med grundig kunnskap til campingvogner generelt, og Bjølseth spesielt.

Den store dagen opprant, og selv om jeg hadde både sovet godt, og spist en god frokost, var det ikke til å legge skjul på at nervene var til å ta å føle på. Jeg føler meg bedre hjemme i garasjen, enn i en rettssal for å si det slik. Men – hele tiden var jeg fokusert på at jeg kun skal fortelle det som er sant, ingenting annet. Jeg hadde blitt lurt opp i stry, og det var ikke min feil. I tillegg må jeg nok nevne at min advokats stoiske ro, var ganske smittsom. Når jeg i tillegg klarte ta motparten i hånda, bukke pent og si «hyggelig å møte deg igjen», ja da følte jeg nok at jeg hadde et ørlite psykisk forsprang. Motparten virket innbitt, nærmest litt sinna. Bra for meg, for sinna folk gjør lett feilgrep.

Vi ble kalt inn i rettssalen, og fikk pent lov å sette oss av dommeren, som var Sorenskriver. Han virket på alle måter som en jovial og hyggelig fyr, men alvoret i situasjonen var i alle fall for meg påtrengende. Man tuller ikke på et sånt sted, og i en sånn situasjon.

Etter en lengre innledning av først min advokat, deretter advokatfullmektigen til motparten, var det klart for forklaring fra partene, altså vi som hadde handlet. Jeg kunne ikke annet enn å vise til min kontrakt, forklare at jeg forut for kjøpet var ekstremt opptatt av å ikke ende med en fuktig vogn, og påpeke at jeg hadde krevd at vogna var tørr, ikke bare at det fulgte med et papir som sa at den var tørr. Jeg sa også rett ut at jeg aldri i verden hadde kjøpt vogna om jeg visste den var våt i alle hjørnene, ja, jeg rett og slett redegjorde for det synet jeg hadde på hele situasjonen. Advokaten min spurte meg selvsagt om de poengene det var naturlig at vi fikk fram, dommeren spurte meg om noen utfyllende spørsmål, før motpartens advokatfullmektig fikk anledning til å spørre meg om det han måtte lure på.

I ettertid har jeg flere ganger spurt meg hva som gikk av vedkommende. Enten hadde han sett alt for mange amerikanske lov-og-rett serier, ellers så var mitt gangsyn så til de grader påvirket av min advokats profesjonelle opptreden at jeg aldri helt forsto at advokatfullmektigen forsøkte å spille en rolle. Det hele ble i alle fall veldig komisk, der han tilbakelent på stolen sin stilte det ene «revolverspørsmålet» etter det andre. Som jeg gang på gang, rolig og behersket kunne avvise, eller tilbakevise. Ved et par anledninger så jeg antydninger til et bittelite smil i ansiktet på dommeren, det var tydeligvis ikke bare jeg som fant seansen litt fornøyelig. Jeg fikk spørsmål rundt skaden av vogna, som var foranledningen for at jeg oppdaget hele skaden, motparten omtalte denne saken konsekvent som da jeg crashet vogna, noe jeg altså ikke hadde gjort. Han forlangte å få vite taksten fra når jeg crashet vogna, hvorpå jeg svarte at «skadens pris var jo under egenandelen på forsikringen». Det var veldig viktig for motpartens advokatfullmektig å snakke om «hvor mange caravaner har du hatt før», og andre ting som jeg aldri forsto hva relevans hadde til saken i det hele tatt.

Så var det motpartens tur. De poengterte at jeg hadde vært en hyggelig gutt, fram til jeg ble krakilsk da vogna viste seg å være våt som en vaskefille. At det var gjort et poeng fra vår side av at vogna var betegnet som «innendørs lagret» i annonsen, synes de var rart, selv om den hadde blitt brukt som vinterbolig, og kun var vinterlagret siste vinter før salg. De hadde heller aldri fått fukttestet vogna, før den ble testet før salget til meg. Ikke hadde de hatt noen service eller vedlikehold av vogna heller, selv om de ga klart inntrykk av dette i annonsen. De mente ikke de hadde gjort noe galt, og det var egentlig den forklaringen de hadde.

Vårt ekspertvitne redegjorde veldig detaljert for vognas konstruksjon, og nødvendigheten av å gjøre fukttest på en bestemt måte. Dette har med Bjølseth`s spesielle måte å bygge vogner på, med to lag finer, som de var alene om på markedet. Han var også 100% klar på at dette var en skade som gikk mye lengre tilbake i tid enn mitt kjøp av vogna, hvor lenge var han mer usikker på, men kunne antyde kanskje 2-3 år.

Motparten hadde bestemt seg for å føre som telefonvitne også han som utførte fukttesten av vogna forut for mitt kjøp. Han bekreftet at han hadde utført fukttesten på helt vanlig vis, ikke på «Bjølseth-vis». Han bekreftet også at han ikke hadde noen spesiell kompetanse på Bjølseth vogner, utover å ha solgt noen.

Motpartens siste «ekspertvitne», var en lokallagsleder av en Campingklubb på Vestlandet et sted. Han var fast bestemt på at campingvogner nok normalt ble solgt «som de er» og at man neppe burde gjøre noe annet. Etter mitt syn var vedkommende 100 % uinteressant i sakens anledning.

Til slutt var det advokaten og advokatfullmektigens tur til å bedrive litt ordkløveri. Jeg var sliten, og fikk ikke med meg alt som ble sagt, utover at min advokat påpekte nok en gang, det interessante her er hva for egenskap varen (campingvogna) skal ha, og om den har en mangel (er våt). Alt annet er uinteressant.

Systemet rundt rettslig behandling av f. eks tvistemål om kjøp, kan virke litt urettferdig for mange. Selv om man har rett, betyr det ikke nødvendigvis at man får rett. I tillegg kan rettssak medføre ganske voldsomme kostnader, man skal ikke gjøre rare sprellene før det utgjør kr 50.000 i kostnader pr side, og dette betyr at det kan bli dyrt å få prøv sin sak for retten. Særlig hvis du må erstatte motpartens sakskostnader.

Den såkalte småkravsprosessen skal derimot sikre at saker av «mindre økonomisk betydning» behandles på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Det er gitt mulighet for video/telefonisk avhør av vitner, og det er strenge krav til at advokatene må jobbe mest mulig «effektivt» for å redusere kostnadene for partene. Det er imidlertid krav om at saken må behandles i forliksrådet, og det er jeg ganske kritisk til. Er min behandling i forliksrådet representativ for ordningen, bør den legges ned snøggast råd. Maken til «synseorgan» i offisiell regi, har jeg sjelden sett.

Uansett – det ble en dyr sak. Jeg betalte 77.500 for vogna nær et år tidligere. Når oppgjørets time var på plass, ble jeg tilkjent av retten å få tilbake kr 75.000 for vogna, etter et fradrag for de fire ferieuker vi hadde tilbrakt i vogna med kr 2.500. I tillegg ble jeg tilkjent morarenter fra kjøpet fant sted og frem til tilbakelevering kunne finne sted, i praksis ca 10% rente i ett år.

I tillegg måtte motparten betale meg kr 5.309,- for behandlingen i forliksrådet. Til slutt ble jeg tilkjent kr 47.244 i saksomkostninger. Dette skulle dekke mine advokatregninger, mitt ekspertvitnes reiseomkostninger samt andre kostnader knyttet til saken.

Altså ble motparten dømt til å betale meg om lag kr 137.500 (inklusive rentene) for en vogn jeg i utgangspunktet hadde betalt 77.500 kroner for ett år tidligere.

Det var en god dag! I tillegg til det rent økonomiske, var det veldig godt å få stadfestet at mitt syn på rett og galt, ikke avvek så voldsomt fra det loven definerte.

Jeg tok meg et par øyeblikk i å synes synd på motparten, men samtidig var jeg helt klar på at om motparten hadde vist vilje til å komme meg i møte, f. eks ved å tilby å betale deler av omkostningene for reparasjon, hadde det neppe blitt noen rettssak. Jeg førte meg regelrett lurt, og motparten ble gitt alle muligheter for å komme oss i møte. Saken pågikk i nærmere 7-8 måneder uten at det på noe tidspunkt ble foreslått en «minnelig ordning» fra motparten.

Det hører med til historien at den tapende parten måtte hente vogna i Ringsaker og kjøre denne hjem til Vestlandet. Jeg slapp heldigvis å møte dem personlig, da min far påtok seg det ærefulle oppdrag å utlevere vogna.

Det hører også med til historien om at vogna umiddelbart deretter ble satt for salg hos forhandleren i Ålesund som foretok den famøse fuktmålingen. Og det uten at det ble gitt opplysninger i annonsetekst eller på annen måte informert om tingenes tilstand. Prisen var også satt til den samme som jeg i sin tid betalte for vogna. Der forsvant i alle fall min siste sympati for selger.

Jeg har tre personer jeg må si støttet og hjalp meg gjennom en ganske tøff periode. Selv om mange kan si at «det var da bare en campingvogn», så var det for meg en ganske tøff belastning å gå gjennom, med tanke på alle brev, mailer, påstander og ikke minst til dels løgner som ble framsatt underveis. Uten min ganske sindige kone, moralsk støtte fra min gode venn Ingar, og ikke minst advokaten min, så er jeg usikker på om jeg hadde klart å kjempe helt til døra. Det gjorde jeg imidlertid, og fikk en ganske god erfaring med på lasset. Dyrekjøpt – ja vel; men heldigvis mest for motparten.

Tre dager etter at dommen var falt, kjøpte vi oss ny vogn – hos en forhandler denne gangen. Det er en annen og heldigvis lykkelig historie.

Dommen i saken kan leses her (pdf, nytt vindu)

Yrkesskade: Høyesterett går opp grensen, del 2

I desember 2009 behandlet Høyesterett en interessant og prinsipiell sak etter Yrkesskadeforsikringsloven, der en belgisk mygg skapte problemer.

Les dommen her (ekstern pdf, nytt vindu).

Saken gjaldt en langtransportsjåfør som sommeren 2004 var på vei gjennom Belgia med returlast til Norge. Det var varmt i været, og sjåføren kjørte med åpent vindu. Han fikk et myggstikk på høyre arm, og han klødde på det. Etter at han kom tilbake til Oslo ble han slapp og fikk feber. Mannen ble innlagt på sykehus og fikk påvist streptokokk A-infeksjon og nyresvikt. Hhendelsen medførte kronisk nyresvikt og en del andre varige plager.

Trygdekontoret (nå NAV) godkjente skadene som yrkesskade etter Folketrygdloven. Sjåførens arbeidsgiver hadde ikke tegnet obligatorisk yrkesskadeforsikring og denne saken ble derfor behandlet av Yrkesskadeforsikringsforeningen som avslo kravet. Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett frifant Yrkesskadeforsikringsforeningen.

Det var ikke myggstikket i seg selv som var problemet, for myggen bar ikke den smitten som medførte infeksjon. Problemet var at myggen stakk hull i huden, og åpnet for at infeksjon kunne komme inn i kroppen.
Det første spørsmålet Høyesterett vurderte, var om sjåføren ble påført stikket i arbeidstiden, mens han kjørte gjennom Belgia. Om det var dette myggstikket som var «synderen» kunne i og for seg være vanskelig nok å vurdere. Sjåføren hadde fått flere myggstikk, men lagmannsretten la til grunn at det var dette ene myggstikket i Belgia som åpnet for infeksjon, og førte til sykdommen. Dette la også Høyesterett til grunn.

Det neste spørsmålet var om myggstikket kunne anses for å være en ulykkeshendelse, noe som er et vilkår for å få godkjenning som yrkesskade. Høyesterett mente imidlertid at myggstikket lå innenfor dagliglivets risiko. Det var ikke utslag av en spesiell risiko i yrket, og det var ikke noe ulykkespreget over hendelsen:

(49) Ved bedømmelsen av om et insektsstikk som danner inngangsport for smitte inneholder noe ulykkesmoment, må det etter min oppfatning tas utgangspunkt i at et myggstikk som sådant er lite ulykkespreget og isolert sett knapt fører til noe som kan kalles en skade. Videre må det – etter det jeg nettopp har gjennomgått – tas utgangspunkt i at påføring av smitte som hovedregel ikke anses som arbeidsulykke. Det kan derfor bare komme på tale å bedømme hendelsen som en arbeidsulykke dersom insektsstikket og smitten, kan ses under ett.

(50) Dekning under yrkesskadeforsikringen stiller ikke krav om at ulykken har sammenheng med noen risiko ved selve arbeidet. I et grensetilfelle vil imidlertidig det forhold atulykken er yrkesrelatert, kunne være utslagsgivende for at hendelsen blir ansett som en
arbeidsulykke. Det særegne ved [sjåførens] skade er at verken stikket eller smitten har noen tilknytning til [sjåførens] yrkessituasjon på annen måte enn ved at hendelsen fant sted i arbeidstiden. Ut over dette er det tale om myggstikk og smitte som personer som deltar i
yrkeslivet kan bli påført hvorsomhelst og nårsomhelst, det være seg i arbeidstiden eller i fritiden. Hendelsen har derfor – selv når man ser stikket og smitten under ett – karakter av å tilhøre dagliglivets risiko. Den kan etter min oppfatning følgelig ikke få det preg av
ulykkesmoment som folketrygdloven § 13-3 annet ledd første punktum krever når hendelsen i seg selv er lite ulykkespreget. Det er altså vanskelig å se at situasjonen her skal bedømmes annerledes enn om [sjåføren] hadde blitt stukket hjemme og smittet på arbeidsplassen.

(51) Jeg er etter en totalvurdering kommet til at et myggstikk med påfølgende smitte ikke er noen ulykkesartet hendelse som kan gi grunnlag for yrkesskadeerstatning etter folketrygdloven § 13-3 annet ledd første punktum.

Sjåføren tapte dermed saken, og dommen var enstemmig. Om den belgiske myggen ikke bare hadde stukket, men også overført infeksjonen, kunne utfallet kanskje blitt det motsatte. Det samme gjelder dersom det arbeidsmiljø stikket fant sted i, hadde hatt særskilt smitterisiko. Høyesterett ga imidlertid mannen et lite plaster på såret – han slapp å betale motpartens sakskostnader.

Dom om "standardhevning"

I saker om mangler ved fast eiendom er det en fast taktikk fra eierskifteforsikringsselskapene å kreve at tilkjent beløp (prisavslag eller erstatning) skal reduseres fordi reparasjonen medfører en standardhevning. Det er imidlertid langt fra alltid at denne synsmåten er relevant, og som regel reises slike krav uten grunnlag.

I en fersk dom fra Borgarting Lagmannsrett var spørsmålet om fradrag for standardhevning oppe (LB-2009-127970). Saken gjaldt råteskader og baderom og det ble hevdet at den reparasjonskostnad som dannet utgangspunkt for kjøpers krav, ville medføre en standardhevning som etter forsikringsselskapets oppfatning måtte komme til fradrag. Slikt fradrag for standardheving ble imidlertid ikke tilkjent.

Begrepet «fradrag for standardheving» er ikke entydig og det er ikke innlysende hva som menes. Før eierskifteforsikringsselskapene begynte å dominere på saksfeltet,var gjeldende rett at det skulle gjøres fradrag for berikelse (berikelsesgrunnsetningen). Det lå i dette den ganske selvsagte tanke at om du ved erstatning eller prisavslag fikk dekket eller mottok eller endte opp med noe som var bedre enn hva du hadde, så heftet ikke den ansvarlige part for denne del av hva som ble tilkjent. Det var for kjøperen en form for «uberettiget» fordel.

Etter hvert som eierskifteforsikringsselskapene tok til å dominere rettsdannelsen, ble dette vinklet under det nydannete begrepet «standardhevning". En helt vanlig anførsel under dette, er at hvis en mangel fører til utskiftning av fliser på badet på grunn av f eks manglende membran, så skal kjøper selv dekke en prosentandel av kostnaden fordi han «får et bedre bad enn han hadde". Det er sjelden at det er populært å vise til at fliser ikke kan gjenbrukes og at det ikke er egenandel på mangler.

Dessverre har domstolene «falt for» eierskifteforsikringsselskapenes snedige retorikk i alt for mange tilfeller. Vi har sett eksempler på at det kreves fradrag for standardheving som et rent «en bloc» prosentberegnet beløp ut fra hele reparajonskostnaden, noe som klart ikke kan være riktig.

I Borgarting Lagmannsretts dom som nevnt ble det imidlertid ikke tilkjent noe fradrag for standardhevning og rettens begrunnelse er så vidt klar at vi kan håpe at den signaliserer et paradigmeskifte. Lagmannsretten sier at

Når råte i bygningens bærende konstruksjoner utbedres, vil huset etter lagmannsrettens syn ikke få et bedre standardnivå enn det [kjøper] hadde grunn til å regne med ved kontraktsinngåelsen. Bærende konstruksjoner i et hus må antas å skulle holde gjennom bygningens levetid. Den konkrete utbedringen av råteskadene, herunder utskifting av både nytt og gammelt panel på enkelte av husets yttervegger, kan etter lagmannsrettens mening uansett ikke ha ført til en verdiøkning av boligen. Utbedringen av råteskadene kan etter dette ikke sies å innebære en slik standardhevning som det kan kreves fradrag for.

To ting er sentrale her:

(1) Levetidsbetraktningen – her sier retten at reparasjonen ikke ga noen bedre levetidsforventning enn det som fulgte av avtalen. Det er alltid avtalen som er i fokus – tekniske levetidsberegninger er alltid sekundære og partenes forutsetninger vil alltid overstyre slike underordnete momenter.

(2) Verdiøkning – retten legger til grunn at et fradrag for den såkalte «standardhevning» forutsetter at eiendommen etter reparasjonen er mer verd enn den var (skulle være) før. Altså ikke bare en tilfeldig, endog kanskje bare ikke-økonomisk fordel.

Videre sier lagmannsretten:
For å få rettet de aktuelle mangler ved badet, finner lagmannsretten etter dette at det var nødvendig med full utbedring av badegulvet og det underliggende bjelkelag, og [Kjøper] har derfor krav på å få dekket de faktiske utgifter for utførelsen av dette arbeidet.

Begrepet nødvendig er nøkkelordet her og betydningen er at så langt som en bestemt utbedringsmetode er nødvendig, kan det ikke gjøres fradrag.

Realiteten i dette er en pendelsving tilbake til mer fornuftsbaserte vurderingsnormer. Dommen signaliserer etter vår mening en dreining i riktig retning og tilbake mot den tradisjonelle læren der et fradrag kan gjøres på den forutsetning at utført reparasjon medfører en konstaterbar og etterprøvbar berikelse. Etter vår lesning av denne dommen, er skjønnsrommet og muligheten for helt «uspesifiserte» fradrag for standardhevning klart redusert og satt grenser for. Og det er presisert at hva som er nødvendig for reparasjon av mangelen, bestemmer hva det kan kreves erstatning for. (En noe selvsagt innfallsvinkel men stygt utvannet).

Vi og andre advokatfirmaer som oftest representerer kjøpersiden i saker som denne, overfor eierskifteforsikringsselskapene, vil bruke bl. a. denne dommen som grunnlag for å rette opp den skjeve rettsutviklingen vi har sett de siste 5-7 årene. Ambisjonen vil være å få domstolene til å trekke fra for standardhevning kun i de tilfeller der en reparasjon gir kjøperen en reell uberettiget økonomisk vinning som følge av erstatningen/prisavslaget.

Det må med alle midler kjempes mot retoriske kvasi-regler skapt av ubetenksomme domstoler, som i realiteten innfører egenandel på oppretting av mangler.

Advokatbransjen i 2010

(Også publisert i Advokatbladet)
Ved inngangen av 2008 stilte vi spørsmålet «Hvor går advokatbransjen i 2008?» Det var et noe ambisiøst spørsmål. Nå, to år etter, er vi muligens nærmere svaret.

Spørsmålet er hvor utviklingen i bransjen gikk?

I 2008 mente vi at innføringen av de nye prosessreglene i Tvisteloven skulle forenkle behandlingen av sivile saker, og gjøre det mulig å «spare inn» på innsatsen. Vi trodde i vårt tillitsfulle enfold at den nye loven skulle effektivisere, forenkle og forbedre. Forutsatt at dommerne og (de andre) advokatene ville følge opp lovens intensjoner, naturligvis.

Erfaringene etter to år er blandete men en hovedlinje er at det er blitt mer byråkrati og mer surr, og noen tendens i retning av styring av sakene ("spissing") har vi til gode å se. Tvertimot er erfaringene så langt at den nye loven – utover å fordre betydelig egeninnsats med «etterutdanning» for å finne ut hva som er nytt og hvor det gamle står nå – har som hovedvirkning å påføre mer arbeid.

Det kan sies mye om planmøtene som nå skal gjennomføres, men at det effektiviserer saksbehandlingen må høre til sjeldenhetene. Det er stort sett alltid den faste «smørbrødlisten» som tas opp, og til vanlig er det to-tre spørsmål som er relevante. Likefullt, først må advokater og dommere forberede seg, så vente på å få i gang telefonmøtet, dernest gjennomføre møtet og svare på spørsmål og behandle problemstillinger som overhodet ikke angår saken, og endelig må man nødvendigvis rapportere til klient (han må jo få vite hva han betaler for). Å be retten om å ta dette skriftlig faller alltid for døve ører, av grunner vi aldri har klart å forstå.

Forutsetningen om at retten og partene skal sørge for å «spisse» saken blir ikke fulgt opp. Hverken av advokatene eller av dommerne. Her har vi fått enkelte a-ha opplevelser og enkelte skrekk-opplevelser. Vi kan rett nok ikke forvente at dommere skal vite alt om alle mulige tekniske sammenhenger og spørsmål, men det må være mulig å forstå hva som er innenfor tviste- og bevistema og hva som i beste fall er i den suborbitale periferi. Dommerne har langt å gå for å komme på høyden i dette departementet. Her bør de ta beina på nakken snarest.

En del advokater må også lære at det å ivareta egen parts interesser, IKKE er synonymt med å fantasere opp alle tenkelige og utenkelige faktiske og rettslige grunnlag. Slikt hører studietiden til. Det er de holdbare og troverdige argumenter retten skal høre.

Og i småkravssakene var det ikke meningen at retten skulle gjennomføre «gammeldagse» heldags hovedforhandlinger om saker til femti-seksti tusen kroner. Det var det vi skulle ha slutt på. Likevel gjøres det. i stedet for å lese seg opp på saken, ønsker dommerne tydeligvis å få det hele presentert på et sølvfat etter den gamle metoden. Og den av advokatene som er forberedt ihht. lovens forutsetninger, får en heftig dag.

Advokatene har et særskilt ansvar her. Det må være mulig å forholde seg til lovens forutsetninger og likevel klare å opplyse saken tilfredsstillende sett fra egen parts ståsted. Ellers gjør man jo ikke jobben? Det er langt fra alle subsidiære og atter subsidiære poenger som har slik interesse at det på død og liv må gjentas etter at det først er anført i stevning eller tilsvar . og man må kunne ha troen på at retten også «kan» jussen. Mer konsentrert fokus på faktum hadde vært velkomment i mange saker.

Utenfor tvistesakene og over til forholdet mellom advokat og klient, kan vi rapportere at interessen for oppdrag på fastpris ikke ser ut til å være så hjertelig til stede (annet enn for utredninger og enkelte andre dokumentbaserte oppdragstyper). De større sakene – derunder prosessoppdrag – virker ikke å være attraktive for alternativ prising. Av grunner vi ikke helt ser, virker det som om det rettshjelpkjøpende publikum mener seg best tjent med å betale pr. time. Det er ikke umulig at de mener at det på den måten er mer sikkert at hver stein i saken blir snudd og at ikke noe blir oversett eller tatt med harelabb.

Vi vil slett ikke undervurdere våre kunder når det gjelder dette – når de velger som de gjør, har det sannsynligvis en god grunn. Men vi tror fortsatt at fastprisete oppdrag vil vokse i fremtiden; dog noe hemmet av Tvistelovens krav til at alt skal redegjøres for i form av et timetall når sakskostnadsoppgaven skal skrives. Det motiverer i alle fall ikke til nytenkning.

I hvilken retning bransjen går i 2010 lar vi denne gang være å ta konkret stilling til for det å spå om fremtiden er for vanskelig. Vi håper at vi får den virkning av Tvisteloven og domstolenes praktisering av den at vi får mer interessante diskusjoner om både faktum og juss, men vi frykter at det blir mer av det samme gnålet og oppkonstruerte påskuddsbaserte argumenter også i fremtiden. Og vi er skeptisk til om dommerstanden vil ta de grep som er nødvendige for å avhjelpe dette.

På kundebehandlings- og salærfronten skal vi forsøke å bli mer effektive selv og fremdeles prøve ut alternative beregningsmodeller for vederlaget for de tjenester vi yter. Om vi lykkes og om forhåpningene slår til, får vi se nærmere på om et års tid.

JUDICIUM jubilerer — 10 år i storm og stille

Selvskryt på ti-års dagen:

Advokatfirmaet JUDICIUM ble stiftet den 1. februar 2000 og det følger av alminnelige matematiske regler at vi dermed nyss fylte ti år.

Følg opp:

Jubileet ble behørig markert med uformell kakebespisning men helt i pakt med tradisjonen var det umulig å samle alle partnere over en kake – for det er alltid noen som er fraværende i rettferdighetens tjeneste. Denne gang våre to driftige og dyktige damer.

JUDICIUM jubilerer -- 10 år i storm og stille --februar 2010
Samlet til feiring: Bak: Gunnar Næss og Nils E. Tangedal. Foran: Lasse Solberg, sjefssekretær Anne Britt Nicolaisen og Helge Posner. Ikke til stede: Wenche Aa. Svoren og Hilde Skare. På bordet: Jubileumskake fra Lie-Nielsen

Advokatfirmaet JUDICIUM ble stiftet av Leon Larsen, Nils E. Tangedal, Gunnar Næss, Kjell Rutledal og Helge Posner. Larsen og Tangedal hadde inntil da praktisert i kontorfellesskap siden 1990, utvidet med Næss og Rutledal i 1998. Posner tiltrådte ved selskapsstiftelsen, og kom da fra stilling som advokat i Storebrand. Rutledal har siden gått over i annen virksomhet og Larsen gikk av med pensjon i november 2009, etter å ha praktisert som advokat i Bergen i over førti år. Lasse Solberg kom til fra annen advokatirksomhet i 2005. Wenche Aa. Svoren kom fra lederstilling i If. Skadeforsikring i 2008 og Hilde Skare kom fra annen advokatvirksomhet i 2009. (Vi venter nå tålmodig på nestemann/kvinne).

I løpet av våre ti år har vi opplevd en eventyrlig vekst såvel i vårt faglige virke som i antall kunder vi har fått det privilegium å tjene. Vi har løst saker som har vært fra det enkleste elementære til det mest kompliserte av tvister og transaksjoner. Vi har stått ved våre klienters side uansett hvor hardt det har blåst rundt dem, uansett hvor fortvilt virkeligheten har virket og uansett motstand og kamp. Vi nyter som følge derav stor tillit og vi har en svært god gjenkjøpsrate – mange av våre oppdragsgivere kjøper mer av våre tjenester etter første sak. Vi føler at vi har lykkes godt med vårt folkelige konsept med fokus på oppgaven og løsningen heller enn på kjolen eller slipset.

Vi gratulerer oss selv på det hjerteligste med dagen og lover at vi også i det kommende tiår skal leve etter vår gyldne regel – KLIENTEN FØRST.

Ny-revidert kjøpekontrakt for fritidsbåt

Båtadvokatens nyreviderte kjøpekontrakt for fritidsbåt er nå tilgjengelig på Båtjuss og båtliv.

Kontrakten er resultatet av mange års erfaring med håndtering og løsning av tvister som oppstår ved salg av fritidsbåt. Kontrakten tar opp i seg de forbehold, formuleringer og reguleringer som er nødvendige og ønskelige for å få en forstandig og balansert avtale mellom kjøper og selger.

I motsetning til det som tilbys fra Forbrukerrådet og andre, er det i denne kontrakten klare vilkår om mangelsbedømmelsen (bl. a. valg mht. om man selger «som den er» eller ikke) og dessuten konkrete og spesifiserte løsninger på spørsmål som ofte leder til dyre tvister.

Kontrakten er til fri bruk for private.

Yrkesskade: Høyesterett går opp grensen (del 1)

Høyesteretts hovedoppgave er å arbeide for «rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling». Det betyr at Høyesterett skal ha – og bør ha – en særlig forkjærlighet for De Tvilsomme Sakene. En avgjørelse i en slik sak kan også si oss noe om hvordan løsningen bør bli i en annen sak, før saken kommer til Høyesterett.

I november 2009 fikk Høyesterett på sitt bord en sak som gjaldt en arbeidstaker som var blitt matforgiftet på en tjenestereise i Saudi-Arabia. For å se dommen, følg denne linken (pdf, åpner i nytt vindu/fane).

Arbeidstakeren utviklet som følge av matforgiftingen leddsmerter og han fikk diagnosen reaktiv artritt. Dette er en leddbetennelse et sted i kroppen som skyldes infeksjon et annet sted i kroppen.

Hjemme i Norge fremmet mannen krav om å få godkjent sykdommen som en yrkessykdom eller yrkesskade etter Folketrygdloven. NAV avviste kravet, og klageinstansen i NAV var enig i avslaget. Saken gikk videre til Trygderetten, som for tredje gang slo fast at matforgifting ikke var en yrkesskade eller yrkessykdom som var dekket under Folketrygdloven. Mannen ga seg ikke med dette, og anket saken inn for Agder lagmannsrett. Igjen ble staten frifunnet.

Etter fire nederlag, kom mannens sak inn for Høyesterett. Høyesterett slo fast at smitten ikke skyldtes en arbeidsulykke, for smitten kom inn i mannens kropp gjennom måltidet, og det å spise middag, i Saudi-Arabia eller andre steder, var ingen ulykke. Inntak av middag var derfor ingen yrkesskade.

Deretter vurderte Høyesterett om sykdommen kunne være en yrkessykdom. Spørsmålet var om yrkesutøvelsen skjedde «i miljøer med særskilt sykdoms- eller smittefare». Staten mente dette måtte dreie seg om arbeidsmiljøer som sykehus o l, der det vil være en særlig risiko for smitte. Høyesteretts flertall mente at også et geografisk områdekunne være et slikt «miljø», slik loven ikke var til hinder for at en matforgiftning pådratt på mannens jobbreise kunne godkjennes som yrkessykdom. Trygderettens kjennelse ble derfor satt til side som ugyldig. Det sies (avsnitt 33) bl. a. at

Sitatet viser at et overordnet formål med den formulering som ble valgt, var å sikre at bare personer som i sitt arbeid har større risiko for å bli smittet enn befolkningen ellers, omfattes av § 1 bokstav H nr. 2. Hvilke arbeidsoppgaver personen har, synes å ha vært mer underordnet. Man har riktignok først og fremst hatt personer som arbeider på bestemte rbeidsplasser i tankene, men foredraget gir etter mitt syn samlet sett ingen sterke holdepunkter for å begrense bestemmelsen til utelukkende å gjelde slike persongrupper. Personer som er på tjenestereise i land med særskilt risiko for sykdom eller smitte, påføres nettopp – på grunn av sitt arbeid – større risiko for sykdom eller smitte enn befolkningen ellers.

Høyesterett har med dette bidratt til rettsavklaring, men oppgaven med å definere hvilke geografiske områder som er særlig risikable blir ikke enkel. Det å definere hele land eller store geografiske områder som smittefarlige, er heller ikke uproblematisk. Vil den som blir matforgiftet på en anerkjent restaurant i India stille bedre enn en stakkar som spiser en bakteriebefengt burger på en lurvete kro i København? Vi venter i spenning.

Lang reklamasjonsfrist ved eiendomskjøp

Agder Lagmannsrett utvider reklamasjonsfristen – «innen rimelig tid» kan være lenge hvis selgeren kan bebreides:

Det er et hevdvunnet prinsipp at når man har noe å klage på etter et kjøp, må man inngi reklamasjon før det har gått for lang tid. De forskjellige kjøpslovenes krav er at reklamasjon må fremsettes «innen rimelig tid» etter at kjøperen oppdaget eller burde oppdaget det forhold han klager på. Ellers taper man rett og slett sin rett til å gjøre gjeldende noe krav på grunn av den mangel det gjelder.

Men hvis man finner noe å bebreide selgeren for, er det mulig å få en behagelig lang reklamasjonsfrist. Agder Lagmannsrett avsa i desember en dom som gjaldt parkeringsareal, der opplysningene i salgsoppgaven om antall parkeringsplasser ikke stemte. Retten strakk seg i dette tilfellet langt for å hjelpe kjøperne ut av «sen reklamasjon"-fellen.

Normalt vil man sjelden – selv overfor den mest forsvarsløse og innsiktsløse forbruker – tillate at det går noe særlig lenger enn to måneder med å reklamere (etter oppdagelsen av forholdet). To måneder er minstefrist etter Forbrukerkjøpsloven men i næringskjøp er fristene betraktelig trangere. Vanlige private løsørekjøp havner vanligvis «midt mellom".

I den aktuelle saken ble forholdet oppdaget umiddelbart ved overtakelsen. Imidlertid gikk det tre og en halv måned fra oppdagelsen inntil skriftlig reklamasjon fremkom fra kjøperne. Normalt skal dette være en svak sak før kjøperen. Det eneste unntaket er hvis selgeren «har vore grovt aktlaus, uærleg eller for øvrig handla i strid med god tru». Dette er sterke karakteristikker, som domstolene vanligvis er varsomme med å dele ut. Men i denne saken fant lagmannsrettens flertall en mellomløsning, en slags light-versjon av «strid med god tru", for å redde kjøperne ut av fellen de hadde gått i:

Det følger av underettspraksis at en reklamasjon i forbrukerforhold på 3 til 4 mnd etter at mangelen ble oppdaget er i en kritisk fase i forhold til lovens krav. Det må imidlertid vurderes konkret i det enkelte tilfelle jf. Harald Benestad Andersen avhendingsloven med kommentarer side 339 flg. Som tingretten legger lagmannsretten her vekt på selgers subjektive forhold. Er det noe å klandre selger kan det føre til at en innrømmer en lengre reklamasjonsfrist, selv om en ikke kommer over grensen for grov uaktsomhet og det således ikke løper noen reklamasjonsfrist overhodet, jf. avhendingsloven § 4-19, tredje ledd.

Opplysningene i salgsprospektet om 4 til 5 parkeringsplasser på eiendommen var åpenbart uriktige, og burde vært oppdaget av selger før salget. Det er ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt det foreligger grov uaktsomhet på selgersiden, da det i vurderingen av hva som er rimelig tid etter § 4-19 (1) også kan legges vekt på de mildere skyldgrader, jf. Benestad Andersen side 340.

Lagmannsrettens mindretall kom til at en muntlig henvendelse kjøperne gjorde til megleren ved overtakelsen, var god nok til å anses som reklamasjon. Det ble begrunnet med at megleren da fortsatt hadde oppgaver for selgeren i anledning oppgjøret, og derfor hadde en form for fullmakt til å motta henvendelser på selgers vegne. Den har vi vanskelig for å svelge. Det kan vanskelig ligge i meglerens funksjoner å ha «fullmakt» til å motta reklamasjoner, for det er ikke en ordinær del av megleroppdraget. At megleren heller ikke foretok seg noe med henvendelsen – han videreformidlet den ikke engang muntlig til selger – understreker etter vår oppfatning at megleren selv heller ikke anså seg for å ha noen slik fullmakt.

Dommen gir etter vårt syn et alibi for og en oppfordring til å reise (unødvendige?) bebreidelser mot selgersiden, i tilfeller hvor reklamasjon har funnet sted sent. Det er en lite ønskelig utvikling, for tvister om eiendomskjøp blir vanligvis intense nok også uten denne typen beskyldninger.

Bilbløff fra byrådet

Byrådet i Bergen innførte torsdag 14. januar 2010 et forbud mot kjøring med privatbil innenfor bomringen i Bergen.  Kommunen påberoper seg å ha lovhjemmel i Lov om Helsetjenesten i kommunene, § 4a-10.

Denne sier:

Oppstår det ved en virksomhet forhold som medfører en overhengende fare for helseskade skal kommunestyret stanse hele eller deler av virksomheten inntil forholdene er rettet. Stansning kan om nødvendig gjennomføres med bistand fra politiet. (uthevet her)

Hvordan byrådet får en enkeltpersons biltur til jobb til å bli en «virksomhet» i lovens forstand, er ikke lett å forstå.  Professorene Giertsen og Bernt er inne på det samme i papirutgaven av Bergens Tidende i dag.  Uttalelser i lovforarbeidene taler klart for at «virksomhet» betyr akkurat hva man normalt legger i dette ordet.  Bl. a. nevnes risikoen for at vedtak om stansning kan få konsekvenser for arbeidsplasser.  Skulle kjøring til jobb bli «virksomhet", så måtte det også være «virksomhet» å gå til fots til skolen eller reise seg fra godstolen?   Hvordan den enkeltes kjøring skulle medføre «overhengende fare for helseskade» (utover hva bilkjøring alltid gjør) er også vanskelig å se.

Tatt i betraktning at byrådet lover å ikke bøtelegge før over helgen (når forbudet likevel oppheves siden forurensningen da er blåst bort) fremstår det som sannsynlig at «forbudet» er et skuebrød for å få de bilkjørende til å adlyde byrådets ønske.  Etter vår mening lite lurt, for det blir en kombinasjon av mer politikerforakt og «ulv, ulv".   Og det trygler og ber om spørsmålet om hvorfor ikke regjeringen like fort kunne ha bestemt det samme pr. provisorisk anordning.  Med bakgrunn i den «krig» det har vært ført mellom kommunen og den sentrale statsmakt, er det i alle fall grunn til å undres.

Verst av alt dette er kanskje at minst en god advokat har blitt «med på leken».