Kategoriarkiv: Om søksmål og rettssak

Lurt av eiendomsselger — men kjøper fikk medhold i tingretten

  4. september 2013   Eiendom, grenser og naboforhold, Erstatning og forsikring, Kjøps- og kontraktsrett, Om søksmål og rettssak, Velkommen   0

En dom fra Bergen Tingrett av 22.08.2013 har blitt gjenstand for stor oppmerksomhet i Bergens Tidende og Aftenposten og deres øvrige samarbeidspartnere. Vi førte saken for kjøperen, som vant frem med at selgeren hadde opptrådt uredelig.

Saken var en klassisk tvist om avhending: Kjøper overtok eiendommen, oppdaget feil ved den som det ikke var opplyst om, og reklamerte. Selger avviste alle krav og saken endte i Bergen Tingrett, hvor vår part vant frem med sitt krav — begrunnet med at selger med vilje hadde fortiet feilene.

fukt og muggsopp

I kjøpstvister vil kjøper ofte mistenke at selger kjente til feilen, men unnlot å opplyse om den. Ekstra sterk blir denne mistanken når feilen er omfattende – som i vårt tilfelle: Utleieleiligheten i eneboligen var «pill råtten» og ubeboelig. Det var omfattende inntrengning av fukt gjennom grunnmur, det var feil ved ventilasjonen og en lekkasje. Feilene og symptomer på dem hadde dessuten vært der over tid. Og selger var ikke en uvitende «vanlig dødelig» — tvertimot var selger et eiendomsselskap med en erfaren byggmester i spissen.

Selger/byggmesteren hadde riktignok ikke bodd i utleieleiligheten selv. Men kunne han høres med en forklaring om at han aldri hadde undersøkt leiligheten, heller ikke før han fylte ut egenerklærings-skjemaet i forkant av salget?

En slik fremgangsmåte og en slik argumentasjon er risikabel. Avhendingsloven bestemmer nemlig at selger er ansvarlig for feil som han «måtte kjenne til». Dette betyr at selger kan holdes ansvarlig dersom årsaken til at han ikke visste om feilen, er at han ikke undersøkte – vi sier da at han har vært uaktsom. Om selger har vært uaktsom fordi han ikke hadde opplysningene, eller om han med vilje har holdt dem tilbake, er ikke avgjørende for ansvaret. Av den grunn er det vanlig at domstolene nøyer seg med å konstatere tilstrekkelig uaktsomhet og gir kjøper medhold på dette grunnlaget. Ofte skyldes dette mangel på avgjørende bevis for hva selger visste.

Dessuten gjelder det et særlig strengt krav til bevis hvis retten skal legge til grunn at selgeren har opptrådt så klanderverdig som i vår sak. Og retten vil ofte la være å si at selger har vært uærlig, siden dette ofte ikke er nødvendig for å begrunne sakens utfall.

Fukt og muggsopp

I forkant av denne saken hadde man til alt hell klart å spore opp en tidligere leieboer som bodde i leiligheten kort tid før kjøpers overtakelse. Leieboeren ga en grundig forklaring i saken. Han fortalte om omfattende fuktproblemer, som han flere ganger hadde tatt opp med selger. Videre fortalte han at selger hadde vært på besøk for å se på soppdannelsen med egne øyne. Som om ikke dette var ille nok, fortalte han også at selger hadde instruert leieboeren om å vaske og male over soppdannelsen og forholde seg taus hvis noen skulle stille spørsmål.

Retten vurderte leieboerens vitnemål som «…nyansert, detaljert og i det hele tatt svært troverdig» mens selgers partsforklaring ble avfeid som «…et forsøk på å unndra seg et eventuelt mangelsansvar i saken.»

Det spesielle med saken er at retten la til grunn at selger positivt visste om problemet, og at han forklarte seg uriktig. Karakteristikken av selgers vitneforklaring er også uvanlig klar.

Selger ble dømt til å betale et skjønnsmessig fastsatt prisavslag til kjøper, og selger må dessuten dekke mesteparten av kjøpers sakskostnader i tillegg til sine egne.

Et slikt nederlag svir selvsagt, men det skremmer nok få selgere fra å være uredelige. For hva er det egentlig selger risikerer? Avhendingsloven legger opp til at man som selger kun må betale prisavslag tilsvarende hva det ville koste å utbedre den aktuelle feilen, eller eventuelt differansen mellom eiendommens verdi med og uten mangelen. Dette beløpet vil som regel tilsvare den gevinsten selger hadde ved å være uredelig. Den reelle risikoen er altså beskjeden i kroner og øre.

fukt og muggsopp

Etter at dommen falt har kjøper besluttet å politianmelde selger for bedrageri. Rent juridisk er saken opplagt. Selgers opptreden slik retten har funnet bevist, er et bedrageri etter straffeloven § 270. Selv om retten la til grunn at det er veldig stor sannsynlighet for at selger har handlet som beskrevet i dommen er det likevel et enda strengere beviskrav som gjelder i straffesaker. Dermed er det vanskelig å si noe sikkert om utfallet av en straffesak. Men det er i alle fall meget gode grunner for å anmelde.

Straffedommer mot uærlige selgere av fast eiendom er sjelden kost. Dette har nok vært med på å skape et inntrykk av at det er fritt frem å «prøve seg» ved salg av bolig. I praksis fungerer dette, sammen med domstolenes tilbakeholdenhet med å ilegge ansvar, som en «oppfordring» til selgere om å fortsette i samme spor. Det er kjøpers håp at en straffesak mot selgeren i denne saken blir en vekker i eiendomsmarkedet.

— Bengt Waldow

JORDSKIFTERETTEN

  18. januar 2013   Eiendom, grenser og naboforhold, Om søksmål og rettssak   0

Om jordskifterettens oppgaver

JordskifterettenJordskifteretten er ein særdomstol for saker om fast eigedom.

Ei jordskiftesak kan m.a. gå ut på å avgjere tvistar om eigedomsgrenser og bruksrettar eller å greie ut om rettslege tilhøve i område med felles bruk.  Slike saker kan vanlegvis også handsamast av vanlege domstolar.

 

I tillegg har jordskifteretten ein særskilt kompetanse som vanlege domstolar normalt ikkje har, nemleg til å gjere endringar i rettstilstanden, t.d. ved å makebyte areal, avløyse bruksrettar, løyse opp sameige, lage reglar om bruken av eit område og pålegge partane å gjennomføre felles tiltak.  Det er denne særskilte kompetansen som også er den historiske forklaringa på at vi har denne domstolen.

Jordskifteverket (før: Utskiftingsretten) si oppgåve var nettopp å omforme landbrukseigedomane.  På 1800-talet var ein gard vanlegvis utforma slik at alle brukarane sine bygningar låg i ei tett klynge, omkransa av eit lappverk av små, dyrka teigar der kvar brukar sine teigar låg spreidd innimellom andre brukarar sine dyrka teigar, såkalla teigblanding.  Utanfor innmarka låg utmark og fjellområde som var brukt i fellesskap, eventuelt slik at dei ulike ressursane var fordelt på dei enkelte brukarane, såkalla kløyvd eigedomsrett, t.d. ved at éin eigde torvretten, éin eigde skogen, andre eigde beiteretten osb.  Dette var ein lite rasjonell eigedomsstruktur, særleg etter at det skjedde ei viss teknologisk utvikling i landbruket.  Jordskifteverket sørga for å samle den enkelte brukaren si dyrka jord i færre teigar, kanskje i éin stor, samanhengande teig – dit også vedkomande brukar sine bygningar vart flytta.  Vidare vart bruken av utmarka omorganisert så langt jordskifteretten fann dette tenleg.  Dermed har ein fått den eigedomsstrukturen som vi har i landbruket i dag.

Jordskifteprosessen er mykje lik den ein har i vanlege domstolar, jf. at tvistelova i stor grad også gjeld for jordskifteretten.  Prosessen har likevel framleis eit visst preg av at jordskifteretten tidlegare var meir av eit forvaltningsorgan og at det ikkje var så vanleg at partane brukte advokat.  Ein startar difor gjerne med eit saksførebuande møte for å klargjere kva problem partane har behov for å få ei løysing på, og for å avklare om det bør involverast fleire partar enn dei rekvirenten har oppgitt.  I mange sakstypar er det vanleg at jordskifteretten kjem med framlegg til løysingar som partane får uttale seg om før retten tek endeleg avgjerd.

Jordskifteretten skal dessutan ta stilling til om kravet om jordskifte skal etterkomast, dvs. om det i heile skal bli ei jordskiftesak.  Vilkåret for å ta opp ei jordskiftesak er at dagens tilhøve/arealutnytting er utenlege og at ingen av partane vil lide tap som følgje av jordskiftet.

Vidare er det eit særtrekk ved jordskifteprosessen at når jordskifteretten først har bestemt at saka skal fremjast, så kan ikkje lenger rekvirenten utan vidare trekkje jordskiftekravet tilbake.  Når saka er fremja, er ho så å seie blitt jordskifteretten si sak, og det er jordskifteretten som då avgjer om og når saka skal avsluttast.  Jordskifteretten står også friare i høve til partane sine påstandar.  For dei vanlege domstolane gjeld vanlegvis disposisjonsprinsippet fullt ut, dvs. at domstolen er prisgitt partane sine påstandar og disposisjonar elles.

”Jordskifteretten er tingretten sin nevenyttige halvbror” med eit langt meir praktisk grep om sakene enn det dei vanlege domstolane har om sine saker.  Jordskiftedommaren er bistått av ein ingeniør som utfører t.d. oppmåling og grensemerking m.m. i terrenget.  Jordskifteretten har god kompetanse på kartarbeid og sørger dessutan for at avgjerdene vert tinglyste.

Det praktiske grepet har nok også sin bakgrunn i at jordskiftedommarane er utdanna ved Landbrukshøgskulen på Ås (no UMB) og at dei ikkje er juristar.  Men sjølv om dei ikkje er juristar så er det mi erfaring er at jordskiftdommarane har svært god innsikt i dei rettsspørsmåla dei treng å ha innsikt i.

Advokat Ivar Winjum

 

NORSK TOMTEFESTELOV OG EMD

  20. september 2012   Eiendom, grenser og naboforhold, Interessante dommer, Nyheter, Om søksmål og rettssak   0

Tomtefeste og menneskerett

på festet tomt, en menneskerett?

På mange rettsområde har vi reglar som vernar den antatt svake part mot følgene av avtalar han har inngått. Døme på dette er husleigelova og arbeidsmiljølova som gir leigetakar og arbeidstakar visse rettar – på bekostning av huseigar og arbeidsgjevar – på tvers av det partane har avtala seg imellom.

Slik er det også med tomtefestelova, der tomtefestaren er gitt vern mot innhaldet i festeavtalen som han (eller rettsforgjengaren hans) har inngått med bortfestar (grunneigar).

Eit døme på dette er at når ein tidsavgrensa festeavtale for bustad- eller fritidshus er utløpt, kan festaren etter tomtefestelova § 33 krevje innløysing av tomta utan at innløysingsrett er avtalt. Lova inneheld reglar om korleis løysingssummen då skal fastsetjast, og grovt sett kan ein seie at tomtefestaren skal betale 40% av marknadsverdien. 40%-regelen er antatt å gi partane ei rettferdig fordeling av verdistiginga på tomta i festetida.

Men i staden for å innløyse tomta, kan festaren krevje at festeforholdet skal halde fram i evig tid. Også dette er oppfatta som ei rimeleg løysing, men spørsmålet er kva festeavgift som i så fall skal betalast. Det som ofte er situasjonen, særleg i eldre festeforhold, er at festeavgifta på ingen måte reflekterer dagens markedsverdi. Festaren kan i mange ti-år har nydt godt av sin gamle avtale med ei ”antikvarisk” festeavgift. Og når lova no tildeler rett til evig forlenging av festeforholdet så var det vel å forvente at framtidig festeavgift vart tilpassa dagens tomteverdiar. Ikkje slik at ein festeavgifta skal setjast lik marknadsverdi, men på eit nivå som kunne gi i ei rimeleg fordeling mellom partane, slik som ved innløysing.

Men her var det at Stortinget ”fleska til” og fastsette at festaren kan krevje rett til forlenging i evig tid på same vilkår som før.

Heldigvis var det nokre grunneigarar som ikkje fann seg i dette, og som reiste sak for å få kjent lovendringa ugyldig. Dei fekk ikkje medhald i norske domstolar, som fann at regelen verken var i strid med Grunnlova § 97 (tilbakeverknad), § 105 (kravet om full erstatning) eller EMK første protokoll, artikkel 1 framfor nasjonal lovgjeving.

I Den Europeiske Menneskerettsdomstolen fekk dei derimot medhald. Dommen vart avsagt den 12. juni 2012 og er interessant lesestoff for både juristar og andre, og tilsvarande pinleg for norske lovgjevarar og for norsk Høgsterett som iflg. EMD har drøfta saka med feil utgangspunkt. EMD kom til at det ikkje var gjort ei rimeleg avveging mellom dei involverte sine interesser då lova vart vedteken i Stortinget i 2004.

Så skulle ein tru at staten no ville endre lova slik at den kom i samsvar med menneskerettane og at det vart betalt erstatning til dei som, i tillit til den urettmessige lovregelen, er påført økonomisk tap i den perioden lova har verka (2004-2012). Dette gjeld 1) tomtefestarar som i perioden har kjøpt altfor dyre festerettar og 2) bortfestarar som i perioden har måtta akseptere krav om forlenging til evig tid på gamle vilkår.

Men nei, på siste fristdag, den 12. september, kom det pressemelding om at Regjeringa har krevd å få saka overprøvd av det såkalla Storkammeret. So får vi vente og sjå.

Advokat Ivar Winjum
Bergen den 20. september 2012

Oppdatering: Den 23. oktober 2012 avgjorde EMD at anken vert avvist. Dermed er EMD sin dom av 12. juni endeleg, noko som betyr at Stortinget må endre tomtefestelova § 33. Kanskje dette er første steg i retning av å avvikle heile den særnorske tomtefesteordninga ?

Hvorfor blir noen rettssaker dyre?

  11. mars 2011   Bakgrunn, Om søksmål og rettssak   0

Kostnadene ved å føre en rettssak er ofte et avgjørende moment i vurderingen av om man skal reise søksmål. Siden rettssaker noen ganger blir svært dyre innen siste ord er sagt av retten i form av en rettskraftig dom, er det naturlig å spørre:

Hva er det som gjør enkelte rettssaker dyre?

«Dyr» er et relativt begrep, så først må man avgjøre hva saken er dyr i forhold til. Selv om saken er dyr i seg selv (antall kroner den koster), så kan kostnaden fortsatt stå i et fornuftig forhold til partens syn på verdien av enten å vinne frem eller i det minste til verdien av å få en bindende rettslig avklaring. Det er bare når man kommer til at sakskostnadene ikke står i et godt forhold til disse alternative verdi-vurderingene, at man egentlig kan kalle saken «dyr».

Advokathonoraret er som regel den største utgiftsposten og det er naturlig å tro at det er betalingen for advokatens arbeid som gjør at saken blir dyr. Men dette blir feil — salær til advokat er jo betaling for et arbeid som er utført. Når saken er ført er advokatens oppdrag utført og det arbeidet må selvsagt betales.

Heller ikke den aktuelle timepris som anvendes kan i seg selv være grunnen til at søksmål er dyrt. Høy timepris vil som regel være koblet med høy kompetanse og erfaring hos advokaten, med et korresponderende lavere tidsforbruk enn hva man ellers ville vente. Og høy kostnad med saken vil ha sin årsak i at det er mye arbeid med saken, så et salær som synes «dyrt» vil alltid springe ut av saken selv.

Det er derfor mer nærliggende å se på selve mengden av advokatarbeid som en sak medfører. Siden så godt som all advokatbistand honoreres til timepris, er det en direkte sammenheng mellom advokatens arbeidsinnsats og advokatens honorar. Jo mindre arbeid det er med en sak, desto mindre skulle den dermed koste. Og omvendt.

Men heller ikke der ligger svaret på spørsmålet om hvorfor noen rettssaker blir dyre. Når et saksanlegg fører med seg mye arbeid og derfor koster mye å gjenomføre, må det enten være fordi saken i seg selv er «stor» eller fordi den blir gjort stor av partene underveis.

Advokatene i Advokatfirmaet JUDICIUM fører et betydelig antall rettssaker hvert eneste år, fra småkravssaker om småbeløper som skal gå etter forenklete regler, og opp til omfattende og kompliserte saker i mange-millioners klassen. Når vi sorterer våre inntrykk av grunnene til at rettssaker kan bli dyre, er disse fire fremtredende:

  • Kravet eller kravene som ønskes fremmet kan være mindre realistiske eller det vil kreve så mye av bevisførsel og argumentasjon for å vinne (helt) frem, at innsatsen ikke står i et godt forhold til potensialet for å få medhold i saken (eller verdien på hva det tvistes om).Dette er spørsmål vi alltid tar opp i starten på en sak, men det hender også ofte at denne problemstillingen dukker opp etter hvert. Valget man da kan komme til å stå overfor er vanskelig — droppe saken, eller «ta sjansen»?
  • Sakene blåses noen ganger opp til det ugjenkjennelige, gjerne med svært fantasifulle anførsler om både faktum og juss. Omtrent alle og enhver tenkelig anførsel fremmes.  (Se historien om «Kålbonden og geiten»). En klassiker er kjøpsrettssaker der selger som nekter for at mangel eksisterer, anfører at «reklamasjonsretten er falt bort» fordi han «ikke har fått anledning til å utbedre». Åpenbart uholdbar juss, av flere grunner (Kjøpsloven §§ 36-37). Når domstolene unnlater å benytte sine prosesuelle virkemidler mot håpløse anførsler og utglidninger, blir både forberedelse og iretteføring av saken mer omfattende enn nødvendig på punkter av liten eller ingen relevans. For når dommeren ikke styrer saken, risikerer man jo at retten er villig til å «låne øre» til skvalderet, og av den grunn må et «forsvar» forberedes.
  • Domstolenes medvirkning. Tvisteloven, som setter reglene for hvordan sivile søksmål gjennomføres, gir domstolene svært effektive redskaper for styring av saken og for tilskjæring av den. Anførsler kan f. eks. avgjøres ved forenklet behandling eller avgjøres før selve rettssaken etter skriftlig behandling.  Vel å merke hvis dommeren vil — eller tør. Her ligger nok en stor del av årsaken til at enkelte saker blir dyre, for når retten ikke setter foten ned for fantasiargumentasjon, så blir det en invitasjon til å komme med «mer av det samme». Det er som å gi Fanden lillefingeren, bare med den foskjell at når Fanden går i advokatkappe tar han hele kroppen og litt til i stedet for bare armen.
  • Tvisteloven selv. Loven, som skulle «effektivisere» rettspleien, resulterer heller i overbyråkratisering og dobbeltarbeid. Bl.a. pålegger loven at det holdes såkalt «planmøte» mellom dommeren og advokatene, til diskusjon om sakens fremdrift m.m. Så godt som alt som behandles i disse møtene (som heldigvis går pr. telefon) kunne like gjerne ha vært avklaret i stevning og tilsvar.  Dessuten kreves det i alle saker et skriftlig sluttinnlegg, der advokatene skal gjenta partenes anførsler. Dette kan lett føre til flere timers unødvendig arbeid.

En annen sak er at tingrettene jevnt over tillater at rettsmøte til sluttbehandling av småkravssaker blir til en full hovedforhandling etter den nå opphevete Tvistemålslovens system. I stedet for å høre supplerende bevisførsel og argumentasjon som ikke allerede foreligger i det skriftlige, legger tingrettene opp til både innledningsforedrag, parts-og vitneforklaringer om også beviste forhold samt avsluttende prosedyrer. Advokatene i Advokatfirmaet JUDICIUM har sett dette problemet i en rekke saker men besværelser over fremgangsmåten møter som regel døve ører.

Det mest interessante ved spørsmålet vi stilte innledningsvis er det selvsagte oppfølgningsspørsmålet: Hvordan unngår man at søksmål blir dyrt?

Svaret er at man må velge sine søksmål med omhu. Det betyr også at man må begrense seg til anførsler som har håp om å vinne frem, og bevisførselen må stå i forhold til hva man pr. det enkelte bevis kan godtgjøre. Man trenger f. eks. ikke tre vitner som sier det samme eller tre brev med fremsettelse av samme krav, for å sannsynliggjøre et faktum. Og man skal vokte seg for å etterspørre millimeter-rettferdighet, for de siste millimetrene kan bli skrekkelig dyre.

Advokatene i Advokatfirmaet JUDICIUM har som målsetning å leve opp til dette, for å gi rett hjelp slik at du får rett resultat til rett kostnad. Vi kan ikke garantere at vi alltid vil lykkes, men vi hører i det minste til de som ser problemstillingen.

Juridisk bistand til If-kunder

  8. oktober 2010   Bakgrunn, Erstatning og forsikring, Nyheter, Om søksmål og rettssak   0

Advokat Wenche Aa. Svoren har inngått en samarbeidsavtale med If Skadeforsikring. Avtalen innebærer blant annet at If-kunder med rettshjelpdekning får tilbud om juridisk bistand innenfor de fleste rettsområder til reduserte priser. Samarbeidsavtalen innebærer også at det skal gis juridisk bistand på andre rettsområder til fordelaktig pris.

Samarbeidsavtalen stiller krav til kunnskap, kompetanse og kundeservice. Dette i seg selv gir If-kunden trygghet for at den hjelp og rådgivning som blir gitt, er av høy kvalitet. Det er If-kunden som skal være i fokus.

If har rettshjelpsdekning på følgende forsikringer:

.Bygningsforsikring – villa/fritidsbolig
.Innboforsikring
.Motorvognforsikring
.Fritidsbåt

Det vil ved første henvendelse bli avklart om det foreligger en rettshjelpdekning som kan komme til anvendelse.

Henvendelser fra If-kunder kan rettes til:

Advokat Wenche Aa. Svoren
tlf: 55 21 01 50 (sentralbord)
55 21 01 61 (direkte)
93 48 01 87 (mobil)

e-post: svoren@judicium.no

Handel med forviklinger – kjøp av Bjølseth 640GDL endte med rettssak

  8. mai 2010   Interessante dommer, Kjøps- og kontraktsrett, Nyheter, Om søksmål og rettssak   0

Dette er historien fra A til Å om et kjøp av en Bjølseth campingvogn som endte med rettssak og dom på grunn av mangler ved vognen. Historien fortelles av parten selv – kjøper – i hans egne ord. For alle som arbeider med prosedyre og ikke minst for alle som kommer opp i en slik sak som part, er dette interessant lesning for det fortelles fra partens eget synssted. Historien er lang men kan ikke gjøres kortere og den er absolutt verd å lese helt ut. (Historien er tidligere publisert som innlegg på campingforumet.no som nå dessverre er nedlagt).

Dette er historien:

Vi ønsket oss «ny» vogn til ferien 2008. Vi ønsket vi oss en kvalitetsvogn som var velholdt. Alle vi snakket med mente at en velholdt 15 år gammel vogn kunne klare minst 10-15 år til på veien, forutsatt at den var tørr og tett. Bjølseth ble av mange nevnt som et sikkert kort, og vi så at Bjølseth 640GDL var en modell innenfor vår vektklasse med tanke på trekkbil, og innenfor øknomisk rekkevidde. Disse vognene lå prismessig rundt 70-110 000 kroner.

Vi var klar over at det meste kan utbedres på en vogn, unntatt fukt. Dekk, lamper, telt osv osv kan man gjøre noe med, mens en vogn som er fuktig, ikke lar seg reparere for en selv. Jeg spurte derfor en rekke potensielle selgere og nær sagt felles for veldig mange, var at de ikke hadde testet sine vogner.

Selgeren av vogna vi til slutt endte med, påpekte også at vogna var tett og fin, men at den ikke var testet. Jeg svarte at jeg ikke mistrodde selger, men at en godkjent test fra et verksted var et absolutt minimum for handel. Hva selger baserte sine påstander om tett vogn på, er ukjent den dag i dag.

Selger fikk vogna testet, de meddelte at vogna var tett og fin, og vi overtok vognen på Dombås i juli 2008. Før det hadde vi aldri snakket med selger, alle kommunikasjon gikk på e-post.

Selger var enig med meg om å bruke Norsk Caravan Clubs kjøpekontrakt. For meg var det et poeng at denne kontrakten ikke består av en masse uvesentlig tekst, og at det er klare, enkle spørsmål som selger må bekrefte vedr. vognas tilstand.

Jeg gikk raskt over vogna på Dombås. Den var på ingen måte så strøken som selger hadde gitt inntrykk av, litt småbulker her og der, et amatørmessig montert sykkelstativ bak og på toppen av det hele viste deg seg at vogna var benyttet som «vinter-/pendlerbolig/overnattingsmulighet». Noe som ikke harmonerte direkte med at det var annnonsert at den var vinterlagret i en låve. Selger la fram fukttesten som viste «ingen verdier over 15%». Det var kort tid igjen til ferien, jeg hadde betalt 5.000 kroner i håndpenger, og jeg kunne ikke se noen direkte mangler. Så vi fylte ut kjøpekontrakten og gjorde opp. Total kjøpesum var da 77.500 kroner.

Vi ferierte med vogna i juli og august 2008, og hadde ingen driftsmessige problemer. Valdresflya, Strynefjell, Geiranger, Molde, Atlanterhavsveien, Kristiansund, Ålesund, Åndalsnes, Trollveggen, Trollstigen og Hunderfossen var blant reisemålene våre. Vogna var stor og tung, men fungerte fint (med unntak av når vi skulle betale fergebilletter og bensin). Under en helgetur i september var jeg imidlertid uoppmerksom et øyeblikk ved innkjøring til en bensinstasjon. Bakenden på vogna tok borti et reklamestativ og aluminiumslista i bakkant av vogna ble dratt løs. I tillegg knuste vi markeringslykta.

Jeg stusset over at platene bak aluminiumen så svarte ut. Etter hjemkomst tok jeg kontakt med Jømna Caravan, som regnes som de beste når det gjelder reparasjoner av Bjølseth-vogner. Jeg fikk time for utbedring av skaden, og forsikringer om at dette nok ble langt mindre kostbart enn antatt. Kanskje så lite som 3-5.000 kroner. Sjokket var påtagelig da servicesjefen ringte og fortalte at jo da, nå var vogna utbedret, men noen garanti kunne jeg ikke få, siden vogna var omfattende fuktskadet!

Nummen av sjokk la jeg på røret. Dette var mitt verste mareritt. Jeg skrur omtrent på alt som rører seg, og biler, båter og maskiner kan selvsagt utbedres på løpende bånd. Men en caravan, der spesiell aluminiumshud er hel-limt på spesielle finerplater på en kjerne av isopor, i hele vognas lengde, er ingenting for en amatør.

Da forslag på reparasjon kom visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Vogna som jeg hadde betalt 77.000 kroner for bare to måneder tidligere, hadde fått estimert en utbedringskostnad på anslagsvis 45.000 kroner. Det var i tillegg reist tvil om tilstanden i framkant av vogna, noe som ville medføre ytterligere kostnader. Her anbefalte Jømna imidlertid å avvente.

Gode råd var nå dyre. Jeg forsto at jeg trengte profesjonell hjelp, og henvendte meg til Advokat Nils E. Tangedal, hos Advokatfirmaet JUDICIUM i Bergen. Jeg la fram det jeg hadde av dokumentasjon vedr. saken. Det besto i hovedsak av e-poster forut for kjøpet, samt kjøpekontrakt undertegnet av begge parter. Det framgikk der (etter min mening) helt klart at vogna skulle være fuktfri og tett.

Advokaten var enig i at det var en mangel ved varen jeg hadde kjøpt. At mangelen var alvorlig nok til å betinge heving, virket også rimelig klart. Estimatet på utbedring var på nesten 60% av kjøpesum, og da var ikke arbeidet engang påbegynt.

Det ble derfor utformet et hevingsbrev til selger, der jeg tilbød meg å betale store deler av tilbakeleveringen, ved å komme til Dombås for å levere tilbake vogna, mot at jeg fikk tilbake kjøpesummen. Kjøper stilte seg uforstående til mitt krav. De mente vogna var i bra stand, og nektet ta den tilbake. Det ble så sendt et brev fra advokaten. Her ble det gjort klart at saken kom til å bli tatt inn for rettsapparatet (forliksrådet) om vi ikke kom til en enighet.

Jeg hadde latt meg informere om at saken ville bli behandlet etter den såkalte småkravsprosessen, som gir en god del føringer for hvordan saker som er av lavere økonomisk betydning skal føres. Blant annet skal partenes advokater søke å holde kostnadene så lave som mulig, det er tillatt med telefonvitner i en evt. rettssak osv. I tillegg er det ganske strenge regler for idømmelse av saksomkostninger. I utgangspunktet er dette satt til maks 20% av omtvistet beløp i advokathonorarer. Kjekt – siden en full rettsrunde raskt kommer opp i mange titusener i påløpte kostnader for hver av partene.

I tillegg hadde jeg fått bekreftet at jeg hadde rettshjelpdekning på min boligforsikring, som betyr at det meste av utgiftene dekkes der. Man må selv betale egenandel samt 20% av det overskytende. Såvidt jeg forstår, dekkes idømte saksomkostninger ikke.

Dette var veldig viktige avklaringer, side det neppe kunne kalles hensiktsmessig å sitte igjen med omkostninger på 50.000 kroner relatert mot et estimert reparasjonskrav på 45.000 kroner.

Etter diskusjoner på kammerset hjemme, bestemte vi oss for å stå distansen ut.

Det var vel på dette stadiet at motparten også hadde fått seg advokat. En nyklekket advokatfullmektig, som gjorde det han kunne gjennom hele prosessen for å vri og vrenge på fakta, slik at disse ikke lengre hang sammen med sannheten. Det ble skrevet brev (i advokat-land heter dette prosesskrifter) og når jeg mottok kopier av disse, varierte reaksjonene fra «jøss – går det an å si noe sånt?» til humrende latter. Min advokats korte kommentarer som fulgte disse prosess skriftene gikk stort sett i gata «dette angår ikke saken, intet å frykte». Jeg hadde hjertet i halsen mer enn en gang, men advokat Tangedals rolige ord, bidro til bestemmelsen om å fortsette prosessen.

I februar 2009 skulle saken inn for forliksrådet. Jeg var fast bestemt på å dra selv, siden jeg jo kjente saken fra alle sider, og var villig til å «gi litt ved dørene». Noen dager før saken skulle opp, trakk vi tilbake vårt ønske om at saken skulle pådømmes, og anmodet om at den ble sendt videre rett til tingretten, siden det overhodet ikke var vilje hos motparten for å komme på glid. Det ligger i sakens natur, at forliksrådet har som oppgave å framforhandle et forlik. Det forutsetter imidlertid at partene har ønske og vilje om å få til et forlik, noe det syntes mer og mer fjernt at vi skulle få til.

Det ble derfor bestemt at vi skulle stille med «møtefullmektig» i forliksrådet, dette er i praksis en mann eller dame som er ansatt i kommunen, som har et gitt mandat til å forhandle, og som ved evt. tvil utover dette kan henvede seg til «klienten» på telefon.

Saken gikk sin gang i forliksrådet, vi la igjen fram vår påstand om å tilbakelevere vogna mot utbetaling av kjøpesum, og selger kom med påstander om at det skulle beregnes ca halve kjøpesummen i bruksfradrag, ikke minst fordi vogna nå var fuktskadet (!!) , og at den var blitt ett år eldre siden jeg kjøpte den. (!!!)

Det ble altså ikke noe forlik, og det var bare å vente på «dommen» i forliksrådet.

Da dommen kom, kunne jeg til min forskrekkelse se at motparten ble frifunnet. Og jeg var dømt til å betale motpartens saksomkostninger. Men – det som var fantastisk, var et forliksrådet ikke på noe punkt hadde kommentert hverken kjøpekontrakt som var framlagt, eller det underlag vi hadde presentert forut for handelen. Avgjørelsen var altså fattet på grunnlag av at selger sa vogna var solgt «som den er», og ikke med bakgrunn i at det var avkrysset i kjøpekontrakten at den ikke hadde problemer med fukt eller råte.

Jeg følte meg rimelig snytt, hele denne lange og tunge prosessen, og så hadde de ikke engang gått inn på sakens fakta. Jeg følte meg hjelpeløs. Jeg var nå ganske lei hele saken, og bokstavelig talt på veg ned i kjelleren psykisk. Ikke nok med at jeg hadde betalt over 80.000kr (vognpris + omregistreringsavgift + småpåkostninger) for en ubrukelig vogn. Jeg hadde også pådratt meg ytterligere kostnader i mange tusen kroners klassen.

Men – etter oppmuntrende ord fra en god venn, og beroligende ord fra min advokat, ble det klart at vi bare måtte ta saken videre til tingretten. Hele poenget var jo å få belyst sakens rettslige momenter, ikke å finne ut hvem det var mest synd på (som føltes som det argumentet forliksrådet hadde brukt i sin avgjørelse)

Jeg bestemte meg for at jeg absolutt ikke kunne godta en regning som nå var kommet opp i ca 8-10.000 kroner utover skaden på vogna, sånn helt uten videre. Skuffende nok for meg, hadde ikke forliksrådet sett på de juridiske momentene i saken, og ikke tillagt kontrakten vår den ringeste betydning. Ja faktisk var den ikke kommentert med et eneste ord fra den kanten. Vi diskuterte lenge og vel i heimen før vi bestemte oss for at jo da, vi forsøker en runde til. Vår advokat var helt klinkende klar på at de juridiske momentene i saken var greie, men at utfall aldri kunne garanteres.

Saken gikk i Søre Sunnmøre Tingrett i Volda. Endelig ble det muligheter for å legge saken fram for en nøytral person, som skulle vurdere de juridiske momentene. Motparten la forut for saken opp til en ordkrig av dimensjoner. Stort sett alt som kunne klages på, ble klaget på. Min advokat imøtekom de fleste av påstandene på en ganske elegant måte, mens nervøsiteten steg hos undertegnede. Hva hadde vi begitt oss inn på? Hadde motparten noe å fare med? Kunne han forvirre dommeren? Hadde jeg så sterk sak som jeg trodde? Jeg må si at jeg ikke følte meg spesielt høy i hatten da satte meg på flyet, for å ta en svipp over fjellet til «løvens hule». Vel framme på hotellet var advokaten ankommet, og vi tok en liten strategifinpussing før den store dagen. Dvs. strategi var det lite behov for, jeg hadde ikke annet å by på enn sannheten.

Vi hadde også innkalt ekspertvitne fra Jømna Caravan. Vårt ekspertvitne var Servicesjef der, og var den personen jeg hele tiden hadde hatt kontakt med. Vi hadde insistert på at han skulle møte personlig, siden han var en dreven fagmann med grundig kunnskap til campingvogner generelt, og Bjølseth spesielt.

Den store dagen opprant, og selv om jeg hadde både sovet godt, og spist en god frokost, var det ikke til å legge skjul på at nervene var til å ta å føle på. Jeg føler meg bedre hjemme i garasjen, enn i en rettssal for å si det slik. Men – hele tiden var jeg fokusert på at jeg kun skal fortelle det som er sant, ingenting annet. Jeg hadde blitt lurt opp i stry, og det var ikke min feil. I tillegg må jeg nok nevne at min advokats stoiske ro, var ganske smittsom. Når jeg i tillegg klarte ta motparten i hånda, bukke pent og si «hyggelig å møte deg igjen», ja da følte jeg nok at jeg hadde et ørlite psykisk forsprang. Motparten virket innbitt, nærmest litt sinna. Bra for meg, for sinna folk gjør lett feilgrep.

Vi ble kalt inn i rettssalen, og fikk pent lov å sette oss av dommeren, som var Sorenskriver. Han virket på alle måter som en jovial og hyggelig fyr, men alvoret i situasjonen var i alle fall for meg påtrengende. Man tuller ikke på et sånt sted, og i en sånn situasjon.

Etter en lengre innledning av først min advokat, deretter advokatfullmektigen til motparten, var det klart for forklaring fra partene, altså vi som hadde handlet. Jeg kunne ikke annet enn å vise til min kontrakt, forklare at jeg forut for kjøpet var ekstremt opptatt av å ikke ende med en fuktig vogn, og påpeke at jeg hadde krevd at vogna var tørr, ikke bare at det fulgte med et papir som sa at den var tørr. Jeg sa også rett ut at jeg aldri i verden hadde kjøpt vogna om jeg visste den var våt i alle hjørnene, ja, jeg rett og slett redegjorde for det synet jeg hadde på hele situasjonen. Advokaten min spurte meg selvsagt om de poengene det var naturlig at vi fikk fram, dommeren spurte meg om noen utfyllende spørsmål, før motpartens advokatfullmektig fikk anledning til å spørre meg om det han måtte lure på.

I ettertid har jeg flere ganger spurt meg hva som gikk av vedkommende. Enten hadde han sett alt for mange amerikanske lov-og-rett serier, ellers så var mitt gangsyn så til de grader påvirket av min advokats profesjonelle opptreden at jeg aldri helt forsto at advokatfullmektigen forsøkte å spille en rolle. Det hele ble i alle fall veldig komisk, der han tilbakelent på stolen sin stilte det ene «revolverspørsmålet» etter det andre. Som jeg gang på gang, rolig og behersket kunne avvise, eller tilbakevise. Ved et par anledninger så jeg antydninger til et bittelite smil i ansiktet på dommeren, det var tydeligvis ikke bare jeg som fant seansen litt fornøyelig. Jeg fikk spørsmål rundt skaden av vogna, som var foranledningen for at jeg oppdaget hele skaden, motparten omtalte denne saken konsekvent som da jeg crashet vogna, noe jeg altså ikke hadde gjort. Han forlangte å få vite taksten fra når jeg crashet vogna, hvorpå jeg svarte at «skadens pris var jo under egenandelen på forsikringen». Det var veldig viktig for motpartens advokatfullmektig å snakke om «hvor mange caravaner har du hatt før», og andre ting som jeg aldri forsto hva relevans hadde til saken i det hele tatt.

Så var det motpartens tur. De poengterte at jeg hadde vært en hyggelig gutt, fram til jeg ble krakilsk da vogna viste seg å være våt som en vaskefille. At det var gjort et poeng fra vår side av at vogna var betegnet som «innendørs lagret» i annonsen, synes de var rart, selv om den hadde blitt brukt som vinterbolig, og kun var vinterlagret siste vinter før salg. De hadde heller aldri fått fukttestet vogna, før den ble testet før salget til meg. Ikke hadde de hatt noen service eller vedlikehold av vogna heller, selv om de ga klart inntrykk av dette i annonsen. De mente ikke de hadde gjort noe galt, og det var egentlig den forklaringen de hadde.

Vårt ekspertvitne redegjorde veldig detaljert for vognas konstruksjon, og nødvendigheten av å gjøre fukttest på en bestemt måte. Dette har med Bjølseth`s spesielle måte å bygge vogner på, med to lag finer, som de var alene om på markedet. Han var også 100% klar på at dette var en skade som gikk mye lengre tilbake i tid enn mitt kjøp av vogna, hvor lenge var han mer usikker på, men kunne antyde kanskje 2-3 år.

Motparten hadde bestemt seg for å føre som telefonvitne også han som utførte fukttesten av vogna forut for mitt kjøp. Han bekreftet at han hadde utført fukttesten på helt vanlig vis, ikke på «Bjølseth-vis». Han bekreftet også at han ikke hadde noen spesiell kompetanse på Bjølseth vogner, utover å ha solgt noen.

Motpartens siste «ekspertvitne», var en lokallagsleder av en Campingklubb på Vestlandet et sted. Han var fast bestemt på at campingvogner nok normalt ble solgt «som de er» og at man neppe burde gjøre noe annet. Etter mitt syn var vedkommende 100 % uinteressant i sakens anledning.

Til slutt var det advokaten og advokatfullmektigens tur til å bedrive litt ordkløveri. Jeg var sliten, og fikk ikke med meg alt som ble sagt, utover at min advokat påpekte nok en gang, det interessante her er hva for egenskap varen (campingvogna) skal ha, og om den har en mangel (er våt). Alt annet er uinteressant.

Systemet rundt rettslig behandling av f. eks tvistemål om kjøp, kan virke litt urettferdig for mange. Selv om man har rett, betyr det ikke nødvendigvis at man får rett. I tillegg kan rettssak medføre ganske voldsomme kostnader, man skal ikke gjøre rare sprellene før det utgjør kr 50.000 i kostnader pr side, og dette betyr at det kan bli dyrt å få prøv sin sak for retten. Særlig hvis du må erstatte motpartens sakskostnader.

Den såkalte småkravsprosessen skal derimot sikre at saker av «mindre økonomisk betydning» behandles på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Det er gitt mulighet for video/telefonisk avhør av vitner, og det er strenge krav til at advokatene må jobbe mest mulig «effektivt» for å redusere kostnadene for partene. Det er imidlertid krav om at saken må behandles i forliksrådet, og det er jeg ganske kritisk til. Er min behandling i forliksrådet representativ for ordningen, bør den legges ned snøggast råd. Maken til «synseorgan» i offisiell regi, har jeg sjelden sett.

Uansett – det ble en dyr sak. Jeg betalte 77.500 for vogna nær et år tidligere. Når oppgjørets time var på plass, ble jeg tilkjent av retten å få tilbake kr 75.000 for vogna, etter et fradrag for de fire ferieuker vi hadde tilbrakt i vogna med kr 2.500. I tillegg ble jeg tilkjent morarenter fra kjøpet fant sted og frem til tilbakelevering kunne finne sted, i praksis ca 10% rente i ett år.

I tillegg måtte motparten betale meg kr 5.309,- for behandlingen i forliksrådet. Til slutt ble jeg tilkjent kr 47.244 i saksomkostninger. Dette skulle dekke mine advokatregninger, mitt ekspertvitnes reiseomkostninger samt andre kostnader knyttet til saken.

Altså ble motparten dømt til å betale meg om lag kr 137.500 (inklusive rentene) for en vogn jeg i utgangspunktet hadde betalt 77.500 kroner for ett år tidligere.

Det var en god dag! I tillegg til det rent økonomiske, var det veldig godt å få stadfestet at mitt syn på rett og galt, ikke avvek så voldsomt fra det loven definerte.

Jeg tok meg et par øyeblikk i å synes synd på motparten, men samtidig var jeg helt klar på at om motparten hadde vist vilje til å komme meg i møte, f. eks ved å tilby å betale deler av omkostningene for reparasjon, hadde det neppe blitt noen rettssak. Jeg førte meg regelrett lurt, og motparten ble gitt alle muligheter for å komme oss i møte. Saken pågikk i nærmere 7-8 måneder uten at det på noe tidspunkt ble foreslått en «minnelig ordning» fra motparten.

Det hører med til historien at den tapende parten måtte hente vogna i Ringsaker og kjøre denne hjem til Vestlandet. Jeg slapp heldigvis å møte dem personlig, da min far påtok seg det ærefulle oppdrag å utlevere vogna.

Det hører også med til historien om at vogna umiddelbart deretter ble satt for salg hos forhandleren i Ålesund som foretok den famøse fuktmålingen. Og det uten at det ble gitt opplysninger i annonsetekst eller på annen måte informert om tingenes tilstand. Prisen var også satt til den samme som jeg i sin tid betalte for vogna. Der forsvant i alle fall min siste sympati for selger.

Jeg har tre personer jeg må si støttet og hjalp meg gjennom en ganske tøff periode. Selv om mange kan si at «det var da bare en campingvogn», så var det for meg en ganske tøff belastning å gå gjennom, med tanke på alle brev, mailer, påstander og ikke minst til dels løgner som ble framsatt underveis. Uten min ganske sindige kone, moralsk støtte fra min gode venn Ingar, og ikke minst advokaten min, så er jeg usikker på om jeg hadde klart å kjempe helt til døra. Det gjorde jeg imidlertid, og fikk en ganske god erfaring med på lasset. Dyrekjøpt – ja vel; men heldigvis mest for motparten.

Tre dager etter at dommen var falt, kjøpte vi oss ny vogn – hos en forhandler denne gangen. Det er en annen og heldigvis lykkelig historie.

Dommen i saken kan leses her (pdf, nytt vindu)

Advokatbransjen i 2010

  23. februar 2010   Bakgrunn, Nyheter, Om søksmål og rettssak   0

(Også publisert i Advokatbladet)
Ved inngangen av 2008 stilte vi spørsmålet «Hvor går advokatbransjen i 2008?» Det var et noe ambisiøst spørsmål. Nå, to år etter, er vi muligens nærmere svaret.

Spørsmålet er hvor utviklingen i bransjen gikk?

I 2008 mente vi at innføringen av de nye prosessreglene i Tvisteloven skulle forenkle behandlingen av sivile saker, og gjøre det mulig å «spare inn» på innsatsen. Vi trodde i vårt tillitsfulle enfold at den nye loven skulle effektivisere, forenkle og forbedre. Forutsatt at dommerne og (de andre) advokatene ville følge opp lovens intensjoner, naturligvis.

Erfaringene etter to år er blandete men en hovedlinje er at det er blitt mer byråkrati og mer surr, og noen tendens i retning av styring av sakene ("spissing") har vi til gode å se. Tvertimot er erfaringene så langt at den nye loven – utover å fordre betydelig egeninnsats med «etterutdanning» for å finne ut hva som er nytt og hvor det gamle står nå – har som hovedvirkning å påføre mer arbeid.

Det kan sies mye om planmøtene som nå skal gjennomføres, men at det effektiviserer saksbehandlingen må høre til sjeldenhetene. Det er stort sett alltid den faste «smørbrødlisten» som tas opp, og til vanlig er det to-tre spørsmål som er relevante. Likefullt, først må advokater og dommere forberede seg, så vente på å få i gang telefonmøtet, dernest gjennomføre møtet og svare på spørsmål og behandle problemstillinger som overhodet ikke angår saken, og endelig må man nødvendigvis rapportere til klient (han må jo få vite hva han betaler for). Å be retten om å ta dette skriftlig faller alltid for døve ører, av grunner vi aldri har klart å forstå.

Forutsetningen om at retten og partene skal sørge for å «spisse» saken blir ikke fulgt opp. Hverken av advokatene eller av dommerne. Her har vi fått enkelte a-ha opplevelser og enkelte skrekk-opplevelser. Vi kan rett nok ikke forvente at dommere skal vite alt om alle mulige tekniske sammenhenger og spørsmål, men det må være mulig å forstå hva som er innenfor tviste- og bevistema og hva som i beste fall er i den suborbitale periferi. Dommerne har langt å gå for å komme på høyden i dette departementet. Her bør de ta beina på nakken snarest.

En del advokater må også lære at det å ivareta egen parts interesser, IKKE er synonymt med å fantasere opp alle tenkelige og utenkelige faktiske og rettslige grunnlag. Slikt hører studietiden til. Det er de holdbare og troverdige argumenter retten skal høre.

Og i småkravssakene var det ikke meningen at retten skulle gjennomføre «gammeldagse» heldags hovedforhandlinger om saker til femti-seksti tusen kroner. Det var det vi skulle ha slutt på. Likevel gjøres det. i stedet for å lese seg opp på saken, ønsker dommerne tydeligvis å få det hele presentert på et sølvfat etter den gamle metoden. Og den av advokatene som er forberedt ihht. lovens forutsetninger, får en heftig dag.

Advokatene har et særskilt ansvar her. Det må være mulig å forholde seg til lovens forutsetninger og likevel klare å opplyse saken tilfredsstillende sett fra egen parts ståsted. Ellers gjør man jo ikke jobben? Det er langt fra alle subsidiære og atter subsidiære poenger som har slik interesse at det på død og liv må gjentas etter at det først er anført i stevning eller tilsvar . og man må kunne ha troen på at retten også «kan» jussen. Mer konsentrert fokus på faktum hadde vært velkomment i mange saker.

Utenfor tvistesakene og over til forholdet mellom advokat og klient, kan vi rapportere at interessen for oppdrag på fastpris ikke ser ut til å være så hjertelig til stede (annet enn for utredninger og enkelte andre dokumentbaserte oppdragstyper). De større sakene – derunder prosessoppdrag – virker ikke å være attraktive for alternativ prising. Av grunner vi ikke helt ser, virker det som om det rettshjelpkjøpende publikum mener seg best tjent med å betale pr. time. Det er ikke umulig at de mener at det på den måten er mer sikkert at hver stein i saken blir snudd og at ikke noe blir oversett eller tatt med harelabb.

Vi vil slett ikke undervurdere våre kunder når det gjelder dette – når de velger som de gjør, har det sannsynligvis en god grunn. Men vi tror fortsatt at fastprisete oppdrag vil vokse i fremtiden; dog noe hemmet av Tvistelovens krav til at alt skal redegjøres for i form av et timetall når sakskostnadsoppgaven skal skrives. Det motiverer i alle fall ikke til nytenkning.

I hvilken retning bransjen går i 2010 lar vi denne gang være å ta konkret stilling til for det å spå om fremtiden er for vanskelig. Vi håper at vi får den virkning av Tvisteloven og domstolenes praktisering av den at vi får mer interessante diskusjoner om både faktum og juss, men vi frykter at det blir mer av det samme gnålet og oppkonstruerte påskuddsbaserte argumenter også i fremtiden. Og vi er skeptisk til om dommerstanden vil ta de grep som er nødvendige for å avhjelpe dette.

På kundebehandlings- og salærfronten skal vi forsøke å bli mer effektive selv og fremdeles prøve ut alternative beregningsmodeller for vederlaget for de tjenester vi yter. Om vi lykkes og om forhåpningene slår til, får vi se nærmere på om et års tid.

Rettshjelpforsikring – en ukjent ordning?

  3. februar 2010   Bakgrunn, Erstatning og forsikring, Kjøps- og kontraktsrett, Om søksmål og rettssak   0

Rettshjelpforsikringen er en svært god ordning for forsikringskunder, men vi opplever at den er ganske ukjent for mange. Rettshjelpdekningen på forsikringen kommer til anvendelse når det foreligger en tvist. Forsikringsselskapet vil da dekke egne utgifter til advokat, rettsgebyr, sakkyndige m.m. opp til et nærmere angitt beløp (vanligvis 80-100.000 kroner). Kunden betaler kun en egenandel (som regel 4.000 kroner + 20 % av resten).

For at det skal foreligge tvist, må man ha krevet noe av sin motpart og blitt nektet det (eller man må være den som nekter). Før saken er kommet til dette stadiet, er den ikke dekningsberettiget. Tvisten – derunder de omstendigheter som leder til den – må også ha oppstått (eller blitt kjent) mens forsikringen var i kraft. Tvisten må meldes inn til selskapet innen ett år etter at advokat ble kontaktet.

Det er enkelte unntak fra ordningen. Bl. a. vil tvister som gjelder arbeid/yrke, familie/arv og offentlig saksbehandling som regel være unntatt. Det samme gjelder inkasso- og straffesaker og en del annet. Rettshjelpforsikringen dekker heller ikke idømt ansvar for motpartens sakskostnader.

Rettshjelpforsikringen er ikke en «generell» forsikring man kan kjøpe «separat». Den er alltid knyttet til en bestemt forsikringsavtale som en del av denne, f. eks. villapolise eller båtforsikring. Den enkelte rettshjelpdekning gjelder da for de spesifikke interesser som hovedforsikringen/avtalen dekker. Under villaforsikringen får du dekket de tvister du havner i som eier av eiendommen; på bilforsikringen er du dekket i tvister du havner i som eier og bruker av bilen, osv. Innboforsikringen har en mer generell dekning for tvister som ikke er dekket på annen forsikringsavtale.

Det er vanligvis advokaten som ordner med å etablere dekningen og som tar seg av all dialog med forsikringsselskapet. Alt du selv behøver å gjøre, er å gi beskjed om hvilket selskap du har forsikringen i og opplyse nummeret på forsikringsavtalen. De fleste selskaper er samarbeidsvillige når det gjelder oppgjør underveis, slik at du slipper å betale hele saken underveis for deretter å få oppgjør fra forsikringsselskapet helt til slutt.

Det er de norske forsikringsselskapene som tilbyr rettshjelpdekning. Slik dekning er en sjeldenhet når forsikringsselskapet er hjemmehørende i utlandet. Dette er verd å tenke på når du kjøper f. eks. en dyr bruktbåt. Besparelsen i forsikringspremie ved å velge utenlandsk forsikringsselskap, kan fort blekne mot hva en tvist kan koste deg når du ikke har rettshjelpforsikring.

Det kan være lurt å sikre seg at man har rettshjelpdekning på sine enkelte forsikringer. Det blir stadig mer tvister mellom privatpersoner og kostnadene ved tvister og rettssaker ser ikke ut til å gå nedover. Rettshjelpdekningen gir deg muligheten til å ivareta dine interesser uten å pådra uforholdsmessig byrde eller risiko når det gjelder utgifter til egen advokat.

Sakskostnader i skriftlige saker

  21. januar 2010   Bakgrunn, Forretningsjuss, Interessante dommer, Om søksmål og rettssak   0

Å reise sak er som kjent ikke bare et juridisk anliggende men også et økonomisk sådant. Advokattjenester koster, og i løpet av et saksanlegg vil det pådras sakskostnader av en gitt størrelse. Det er derfor en viktig del av sakførselen å forsøke å føre saken på en slik måte at man får erstatning fra motparten for egen parts sakskostnader.

I skriftlige saker var det før i tiden nok å nevne saksomkostningskravet «en passant» til slutt i alle prosesskrifter(«Min parts saksomkostninger utgjør nå kr. **.***,-»).  Da fikk man (kanskje) dette beløpet tilkjent når kjennelsen kom. 

Men ved Tvisteloven forandret de mer enn bare betegnelsen på erstatningskravet – nå heter det altså i stedet «sakskostnader» – og nå skal det dessuten, når kostnadene overstiger kr. 15.000, inngis særskilt sakskostnadsoppgave.  Ellers har ikke parten rett til erstatning – kravet tapes.  En meget brutal ordning, som ikke blir bedre av at avgjørelsestidspunktet i skriftlige ankesaker kan bero på tilfeldigheter. 

Loven legger med andre ord opp til at man må «være om seg", dvs. inngi sakskostnadsoppgave med en gang kr. 15.000 passeres, og deretter oppdatere for hvert påfølgende prosesskrift.

Imot denne noe byråkratiske og vanskelige ordning har nå Høyesteretts Ankeutvalg intervenert.  I sak HR-2009-2410-U* er det bestemt at hvor en part har bedt om frist for å inngi sakskostnadsoppgave, må retten sette slik frist, og vente på oppgaven eller fristutløp før kjennelse avsies.  Ellers vil det foreligge saksbehandlingsfeil. Ankeutvalget sier (avsn. 20-21):

I anketilsvaret til lagmannsretten ble det uttrykkelig bedt om at lagmannsretten satte frist for innlevering av kostnadsoppgave. Fremgangsmåten er i tråd med tvistelovens forutsetninger for så vidt gjelder saker som avgjøres etter skriftlig behandling [.]. Noen slik frist ble ikke satt av lagmannsretten. Ankemotparten ble heller ikke varslet om at det ikke ville bli satt slik frist, før avgjørelsen ble truffet.

Når en part ber om frist for å inngi kostnadsoppgave i skriftlige saker, ligger det i kortene at han mener det er grunnlag for en høyere erstatning enn 15 000 kroner, som etter § 20-5 fjerde ledd er maksimum dersom oppgave ikke inngis. Lagmannsretten kan da ikke – før parten er gitt anledning til å underbygge dette ved å inngi kostnadsoppgave – i den avgjørelsen som avgjør kostnadskravet avslå å sette slik frist, under henvisning til at slik frist burde være unødvendig, slik lagmannsretten har gjort her.

(kursivert her)

Kjennelsen er formulert på slik måte at den klart gjelder alle skriftlige saker, også i første instans. Slik dette er å forstå, må løsningen kort og godt være å ha som standard avsluttende setning i hvert prosesskrift det følgende: «Min parts sakskostnader overstiger NOK 15.000. Det anmodes om at retten fastsetter frist for inngivelse av sakskostnadsoppgave så snart retten finner saken avgjørelsesmoden. Det vises til Tvisteloven § 20-5 (4) og HR-2009-2410-U». Og dermed er vi egentlig tilbake nesten der vi var. Som med omformuleringen fra «saksomkostninger» til «sakskostnader», er det bare endrete formuleringer og ellers er det meste «ved det gamle» eller i alle fall ikke så langt derifra.

Høyesteretts Ankeutvalgs kjennelse i Tordenskjold-saken (HR-2010-32-U) er et godt eksempel på konsekvensene av å ikke inngi sakskostnadsoppgave eller å ikke be om frist for inngivelse. Det vites ikke hva Storebrand hadde av sakskostnader for tingretten, men man får en idé om nivået ut fra at Tordenskjold-ledelsen ble tilkjent ca. 3,3 millioner kroner i erstatning for sakskostnader av Bergen Tingrett. Saken hadde da vært til en fullstendig og langvarig hovedforhandling før tingretten avviste saksanlegget. Saken var undergitt skriftlig behandling for lagmannsretten og Høyesteretts ankeutvalg (anke over tingrettens og lagmannsrettens avvisning).

Ankeutvalget sier om tilkjennelse av erstatning for sakskostnader (avsnitt 33):

Anken har ført frem. Storebrand har krevd seg tilkjent sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett. Prosessfullmektigen har verken for lagmannsretten eller Høyesterett innsendt kostnadsoppgave, jf. tvisteloven § 20-5 tredje ledd. Etter samme bestemmelses fjerde ledd kan det i saker som avgjøres uten muntlig forhandling, ikke erstattes salærutgifter med mer enn 15 000 kroner uten at kostnadsoppgave er inngitt. Utvalget setter derfor beløpene for begge instanser samlet til 30 000 kroner, som med tillegg av merverdiavgift utgjør 37 500 kroner. I tillegg kommer rettsgebyret for begge instanser, til sammen 10 320 kroner.

En dyr forglemmelse, men samtidig en viktig påminnelse om viktigheten av å konsekvent be om frist eller inngi oppgave uoppfordret.

*) Senere publisert som Rt 2009 1689

Skriftstykke-kjennelsen

  8. januar 2010   Bakgrunn, Forretningsjuss, Interessante dommer, Nyheter, Om søksmål og rettssak   0

Alminnelige pengekrav – mest praktisk de vanlige fakturakrav/ubetalte regninger – kan inndrives ved direkte begjæring om utlegg, uten at man først har fått kravet bindende fastslått ved dom.

Dette ble innført i 2004, for å lette innkrevingsprosessen. Lovens krav til «tvangsgrunnlag» er formulert som at kravet skal være fremmet for skyldneren i et «skriftstykke» som er sendt av kreditoren selv. Dette har effektivisert innkrevingen vesentlig, siden kreditor slipper å vente på (fraværs)dom i forliksrådet før utlegg begjæres. At skriftstykket samt betalingsoppfordring er sendt skyldneren, er tilstrekkelig grunnlag for å begjære utlegg og få tvangspant i skyldnerens eiendeler.

Det har imidlertid vært et uavklart spørsmål om det aktuelle skriftstykke måtte sendes av kreditoren personlig, eller om andre kunne sende det på kreditorens vegne. Fakturerings-og factoringselskaper har vært akseptert under tvil og usikkerheten har knyttet seg til andre mulige utenforstående «befullmektigete» – typisk advokater, som fremmer et krav på vegne av en part. For også slike «hverdagslige» krav skulle kunne inndrives på den forenklete måten – hvis det altså bare var OK at andre enn kreditor selv fremmet kravet, på kreditors vegne. Dette kunne gjelde så godt som alle typer krav – f. eks. erstatnings- eller prisavslagskrav i kjøpsforhold, erstatningskrav for skadevoldende handling, eller andre krav i medhold av kontrakt, avtale eller på annet grunnlag hva enn det måtte være.

Høyesteretts Ankeutvalg har nå slått fast en gang for alle at det avgjørende er at noen med fullmakt fra kreditoren har fremsendt det skriftlige kravet til skyldneren. I en kjennelse fra desember (HR-2009-2306-U, avsn. 18) sier Ankeutvalget følgende:

Når det gjelder vilkåret om at fordringshaveren «selv» skal sende skrivet, er det ikke noe i forarbeidene som indikerer at det forutsettes utferdiget eller undertegnet av fordringshaveren i «egen person». Det må være helt klart at der kreditor er et selskap eller lignende, må skriftet kunne undertegnes av den som på selskapets vegne har fullmakt til dette. Ellers ville lovendringen ikke nå sitt mål om en kraftig reduksjon i forliksrådsbehandling. Det samme må da gjelde for personlige fordringshavere. Formålet med lovendringen må anses like godt ivaretatt ved at for eksempel en advokat sender skrivet etter fullmakt. Poenget må være at det foreligger en skriftlig dokumentasjon for at debitor er presentert for kravet og dets grunnlag før tvangsinndrivelse

Vi er ikke helt imponert over henvisningen til upersonlige selskaper, for i de tilfeller er det jo åpenbart at en levende person med relevant rettslig handleevne for selskapet, er den som må sende skriftstykket. Men slik handleevne/fullmakt vil alltid foreligge i form av lov- eller vedtektsbestemmelse, enten hos daglig leder/prokurist eller hos styrets leder; eller for den del i form av stillingsfullmakt til vedkommende som har som oppgave å sende ut regninger. Men som det fremgår er det avgjørende at vedkommende som sender det skriftlige kravet, har fullmakt til det, og at denne person kan være uten personlig tilknytning til eller ansettelse hos kreditor.

Det viktige er altså at den rettslige tilknytning mellom kreditor og den som avgir skriftstykket, har tilstrekkelig fullmaktskarakter.    For advokater må slik fullmakt normalt anses å ligge som en forutsetning for selve oppdraget/inkludert i «prosessfullmakten".