Rettsmekling ble innført som en prøveordning for få år siden, for å forsøke å løse tvister direkte mellom partene og uten full saksbehandling og dom. Det var da lang saksbehandlingstid i domstolene og vanlige sivile tvister kunne trekke ut i nærmest det uendelige. I stedet for å bemanne opp domstolene, forsøkte Staten altså med en ny ordning for å forsøke å få ned køene og dermed få ned saksbehandlingstiden. (Man kan godt si at partenes rettssikkerhet ble ofret for å spare Staten for kostnadene med å ha tilstrekkelig med dommere i forhold til antall tvister). Ved innføringen av Tvisteloven er det fokusert enda mer på gjennomføring av rettsmekling, siden erfaringene er «gode".

Hva er så denne meklingsformen? Hva går den ut på?

Rettsmekling er rett og slett en form for dommerassisterte forhandlinger. I korthet beskrevet går dette ut på at en dommer megler mellom partene og forsøker å få dem til å bli enige om et forlik i saken. Her er hva domstol.no har å fortelle om rettsmekling. Det følgende er vår versjon:

I praksis foregår rettsmekling ved at partene m/advokater først møtes sammen med dommeren, hvor hver av partene får – kort – presentere sitt syn på saken og sitt standpunkt mht. hva man vil ha. Deretter blir partene m/advokater som regel plassert i hver sine rom, hvoretter dommeren går fra det ene rom til det andre og forsøker å finne en løsning på saken. Dommeren vil da bare bringe videre til den andre part det han har fått samtykke til å si videre. Straks viktigere er at dommeren overfor hver part står fritt til å stille spørsmål og til å peke på svake sider (og sterke) ved partens sak. Man kan få svært gode a-ha opplevelser av slikt, siden dommeren selvsagt bygger sine uttalelser også på en analyse av hva han har kommunisert med den andre part.

Som oftest vil det før eller siden, nesten alltid «før", bli et spørsmål om et pengebeløp. Det står tydeligvis i standard-manuskriptet dommerne bruker at de skal spørre: «Men er ikke dette noe som en sum med penger kan ordne?» Man må derfor være fullt forberedt på at man fort ender opp med å gå ut igjen fra forhandlingene med slankere lommebok eller mindre av sitt krav enn hva man (mente at man) hadde da man gikk inn. En treffende beskrivelse er at «tegnet på et godt forlik, er at begge parter føler at det svir".

Det er også en form for «tvang» i retning av å forlikes. Så snart partene er «på gli» og begynner å nærme seg hverandres standpunkter, vil «mellomrommet» bli mindre og det vil reduseres etter hvert som først den ene og så den andre part gir mer og mer etter. Man kan kalle dette en form for «omvendt auksjon". Til slutt vil man stå igjen med et mellomrom som er så «lite» at det ikke vil være bryderiet eller pengene verd å fortsette å krangle om det i retten. Da er man nesten forpliktet til å møtes et sted imellom og være ferdig med saken. Det er dette punktet dommeren gjør alt han kan for å komme til, for da er jo saken i praksis løst.

Et meget positivt element ved rettsmekling er at det forlik/den avtale partene eventuelt kommer frem til, kan inneholde mer og gå ut på svært mye annet enn hva retten kunne ha bestemt i doms form. Partene står jo fritt til å avtale hva de vil, også om forhold utenfor saken. Derfor kan rettsmekling være ganske fleksibelt som instrument for tvisteløsning.

Et annet viktig forhold er at alle som deltar i rettsmeklingen – dommeren, partene og advokatene – har full taushetsplikt om hva som foregår i forhandlingene. Hva som sies eller eventuelt innrømmes eller diskuteres, kan ikke brukes på noen måte som helst dersom det ikke blir forlik og saken føres videre til dom.

Rettsmekling er helt frivillig – men vi ender som regel opp med å anbefale det, ikke minst fordi mekling kan løse saken på en hurtig og effektiv måte med et resultat man VET hva er; fremfor at man må vente i angst og spenning på rettens avgjørelse, uten kontroll hverken på utfall eller kostnad. For saker der rettens avgjørelse uansett vil bero på et skjønn, eller der det er usikkerhet om faktum eller juss, kan rettsmekling være «letteste vei ut» for å i alle fall å få noe (eller avgi minst). Minus-siden er selvsagt kostnadene ved rettsmekling, dersom man likevel ikke kommer til en løsning.

Vår erfaring er at så godt som alle saker som går til rettsmekling, blir løst ved forlik. Noen få mislykkes i rettsmeklingen, men løses ved forlik senere. Rettsmekling virker dermed å være en svært effektiv metode for å få løst saker og dermed få dem ut av domstolenes restanselister. Men det er viktig å være oppmerksom på at om man går i rettsmekling, så skal man være motivert for det og innstilt allerede fra starten av på å oppgi deler av sitt krav; noen ganger må man være forberedt på å oppgi ganske mye.

Rettsmekling er som det fremgår en prosess av og for partene der de selv sørger for å bli enige om å løse tvisten ved avtale, og altså ikke en metode som er egnet til å få autoritativt fastslått at den ene eller den andre har rett. Det passer derfor ikke med mekling i alle saker eller typer av saker. I dette spørsmål som i alle andre gjelder at du skal lytte grundig til hva din advokat råder deg til. Og du skal vite at når det er en av advokatene i Advokatfirmaet JUDICIUM som ber om ditt øre, så har du kvalitetssikker juridisk rådgivning i vente.

I storfilmen «Wall Street» uttaler Michael Douglas’ rollefigur at «Greed is good". Vi omskriver litt og gjør herved dette legendariske sitatet til vårt eget: «TVIST IS GOOD». Å tvistes mellom mennesker, er nemlig positivt. Det å ha en rettstvist gående kan være inspirerende, energiserende og motiverende. Det kan være målrettet men også stressende og deprimerende og forstyrrende. Men viktigst av alt vil en tvist utvilsomt være avklarende.

Det sies ofte i mange forskjellige sammenhenger at tvister bør unngås eller begrenses. Dette prekes av politikere, hvorav mange aldri har kunnet ta et klart og prinsipielt standpunkt (og holde seg til det*) og endog av Høyesterett som gjerne vil velge den tolkning av en lovbestemmelse som «vil lede til færrest tvister". I lovgivningen prioriteres det også «virkemidler» som skal begrense tvistigheter, derunder er særlig etableringen av rettsmekling et viktig instrument for å løse tvister uten dom.

Men færre tvister og mindre uenighet, som er det man fromt ønsker å oppnå, vil man aldri realisere annet enn – utenpå. Derfor er en tvist – dvs. en rettslig part/motpart-diskusjon om de diskuterendes rettsstilling i forhold til hverandre – et gode i seg selv, for tvisten er ikke mer enn eller noe annet enn et redskap til å løse en uenighet og avklare en omtvistet rettslig situasjon. Forhindrer man tvisten eller dommen som løser den, så består jo likevel uenigheten. Det er mulig at rettsmekling, som har til formål å få partene enig om en forliksløsning, er effektiv og avklarende siden tvistespørsmålet avgjøres ved avtale og en slags frivillighet mellom partene. På samme måte som enhver annen frivillig ingått avtale. Men autoritativt og uforanderlig vil et slikt forlik neppe alltid være.

Hva en tvist ender med, når den føres for domstolene, er – en dom; bygget på et faktum som en nøytral dommer har funnet bevist og på en samvittighetsfull analyse av partenes respektive anførsler og argumenter. Når dommen er endelig (dvs. ikke lenger kan påankes), står domsresultatet «til evig tid» som løsningen på den uenighet partene hadde. Man kan være hvor enig eller uenig man vil; hva man synes om dommen er imidlertid irrelevant for det er uansett dommen som gjelder. Dermed er tvisten løst.

Under saken kan hver av partene bruse med sine fjær, fremføre sine argumenter, og argumentere med dypeste innlevelse og patos for sin sak. Det resultat som fås, er en ett hundre prosent autoritativ avgjørelse som partene må respektere og etterleve. Hva enten tvisten gjaldt et pengebeløp eller en veirett eller hva som helst annet: Dommen avgjør med endelig virkning hva partene var uenige om; og om de aldri så lite liker domsresultatet så må de følge det opp fra der av. Det kan bety at den ene part kan triumfere og den annen må stikke halen mellom bena. At den ene part kan slå seg på brystet med sin fortreffelighet bekreftet i doms form og at den andre part ydmykt må endre sin atferd eller kan hende be om unnskyldning eller bli av med mye penger eller alt dette på en gang. Kan det ses noe galt i det?

Tvertimot må det være et samfunnsmessig gode at det tvistes, for det betyr at samfunnet lever, og at deltakerne i samfunnet er opptatt av å leve opp til sitt beste (eller karre til seg mest mulig, om man vil). Og, kanskje viktigst av alt, at deltakerne i samfunnet er individer med forskjellige syn og forskjellige meninger som de våger å uttrykke, heller enn superkonforme enighetssøkende noksagter som alle mener det samme. (En interessant bivirkning er selvsagt at domstoler, justisvesen og advokater holdes beskjeftiget).

Å gjennomføre en tvist like frem til dom koster, noen ganger mye, og noen ganger alt for mye. Vår lovgiver ser på dette som noe av et onde, og har lagt begrensninger på hva tvister for forliksrådene og i småkravsprosessen kan medføre av ansvar for den andre parts saksomkostninger. (Litt om Tvisteloven finnes her). Men uten å se at det ikke nødvendigvis vil hindre tvist, men bare i hvilken grad tvisten blir løst og i hvilken grad den blir løst på et komplett og korrekt grunnlag, siden saksomkostningsreglene vil kunne begrense grunnlaget for rettens avgjørelse. Men i sin essens innebærer saksomkostningsreglene at det blir mindre risiko ved å ta en tvist. Og derfor at det blir flere tvister om små beløper enn hva det var tidligere. Det er muligens et utilsiktet resultat.

I Advokatfirmaet JUDICIUM ser vi på tvist som et gode for samfunnet, og ikke bare fordi vi selv lever av det. Tvist er virkelig «good». For hvordan var verden om du ikke fikk ta en tvist for å få din rett? Hvordan var verden om du sto uten redskaper til å forsvare dine interesser mot «angrep» utenfra? Hvordan ville det være om «alles» forventninger var at du «måtte» være enig? Virkeligheten er at du må ha muligheten for å ta en tvist. Og virkeligheten er at Advokatfirmaet JUDICIUM våger å ta den for deg. For å vise at TVIST IS GOOD.

(*) Bompengeringen i Bergen er et godt eksempel. Bystyrflertallet anført av Høyre lovet dyrt og hellig at den skulle vare i bare ti år, fra 1986 til 1996. Et kvart århundre etter ser vi at den ble evigvarende og en eksportartikkel.

I en meningsytring på aftenposten.no tas det sterkt til orde for at advokat Tor Erling Staff må “avskiltes” bl. a. fordi han angivelig er en “skamplett for advokatstanden og menneskeheten” som det hevdes. Det henvises til uttalelser fra Staff om æresdrap, som han mener må gi strafferabatt.

Han skal ifølge Aftenposten ha uttalt til Dagbladet at “Alt vi nordmenn står for er så forbannet godt. Vi er uinteresserte i andre kulturers tenkninger. Nordmenn er moralsk fordømmende, og vi preges av at hele samfunnet skal ta avstand fra handlinger og ikke forsøk å forstå hvorfor et æresdrap skjer. Jeg synes faktisk vi er veldig selvgode».

Det er vanskelig ut fra avis-sitatet å tolke Staff annerledes enn at han mener det norske retts-systemet må legge til grunn fremmede kulturers synsmåter og moral. Slik at lovbrudd begått av noen fra et område eller land hvor det som er forbudt her, er tillatt, må anses mildere straffutmålingsmessig. Med andre ord mener Staff, hvis han er korrekt sitert, at straffverdigheten av en gitt handling skal bedømmes ut fra gjerningsmannens hjemsteds moral.

Det faller svært vanskelig å være enig i dette. Hvis gjerningsmannens moralske standard skal bestemme straffen, er vi i sannhet på ville veier.

Men meningen er neppe nok til avskiltning av den særs frittalende Høyesterettsadvokaten. Og noen skamplett for advokatstanden er han slett ikke. Tvertimot!! Advokatstanden skal være fri, uavhengig og ikke minst modig. På samtlige områder får Staff top-score selv om det ikke er mulig å være enig med ham.