Krav til adresse for faktura, kravbrev o.l.

Da Høyesteretts Ankeutvalg i 2009 presiserte hva det er som gjelder for hvem det er som kan sende et skriftstykke som kan fungere som tvangsgrunnlag for utlegg, omtalte vi avgjørelsen i denne artikkelen. Nå har Ankeutvalget gitt en presisering som er praktisk viktig, og som er «common sense» — skriftstykket må være sendt til en «gyldig» adresse.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 f) bestemmer at utlegg kan begjæres på grunnlag av et skriftstykke som kreditor har sendt til debitor, fortsatt at debitor ikke har protestert (kravet er uimotsagt). Det mer eller mindre naturgitte poenget er at når debitor ikke innvender mot kravet, er det ingen grunn til å kreve at det skal foreligge dom for kravet før det kan inndrives. I svært mange tilfeller ville det bare være unødig fordyrende.
Men det er like naturgitt at dersom debitors manglende protest er det utløsende faktum for at tvangsgrunnlag skal foreligge, så må rimeligvis debitor vite om kravet (skriftstykket) og ha anledning til å protestere. Det han ikke «vet» vil han jo rimeligvis ikke reise innvendinger mot.
I den nye avgjørelsen (HR-2012-01485) var faktum at skriftstykket var sendt til en adresse som debitor ikke fantes på. At skriftstykket var sendt betydde derfor ikke (slik det vanligvis gjør) at han «ikke hadde protestert». I all enkelhet avgjorde Ankeutvalget saken med dette argumentet:

tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f [gir bare] tvangsgrunnlag dersom det aktuelle skriftstykket er meddelt skyldneren på en måte som gjør det mulig for ham å ta stilling til kravet og eventuelt imøtegå dette. Som lagmannsretten, viser utvalget til lovens forarbeider, avgjørelsen i Rt-2009-1560 [skriftstykkekjennelsen] og formålet med bestemmelsen.

I det at det skal være «mulig» for debitor å gjøre seg kjent med kravet og eventuelt protestere, ligger det intet krav om at han skal bli positivt kjent med kravet. Det er fremdeles nok at skriftstykket er sendt. Om skyldneren leser det eller lar være, er hans egen sak. Men det må være sendt slik at det kommer frem til rette mottaker.
Det som er rådet til alle bedrifter, inkassobyråer og andre som har tilgodehavender å inndrive er dette: Krav (faktura, purring eller kravbrev) må sendes til en adresse som er debitors aktuelle adresse og det må i hvert fall i tvilstilfeller kvalitetssikres at det er en riktig adresse. Ankeutvalget sier ingenting mht om folkeregistrert adresse er godt nok men slik kjennelsen er formulert er det grunn til å tro at det ikke ville hjelpe i forhold til vilkårene for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 f).
Alternativet er «ordinær» inndrivelse via domstolene, dvs. «gamlemåten» som i verste fall kan kreve bl. a. offentlig kunngjøring. Senest når man kommer så langt, er det på tide å søke advokatbistand. I Advokatfirmaet JUDICIUM har vi mange års erfaring med å føre slike saker.