Agder Lagmannsrett utvider reklamasjonsfristen – «innen rimelig tid» kan være lenge hvis selgeren kan bebreides:

Det er et hevdvunnet prinsipp at når man har noe å klage på etter et kjøp, må man inngi reklamasjon før det har gått for lang tid. De forskjellige kjøpslovenes krav er at reklamasjon må fremsettes «innen rimelig tid» etter at kjøperen oppdaget eller burde oppdaget det forhold han klager på. Ellers taper man rett og slett sin rett til å gjøre gjeldende noe krav på grunn av den mangel det gjelder.

Men hvis man finner noe å bebreide selgeren for, er det mulig å få en behagelig lang reklamasjonsfrist. Agder Lagmannsrett avsa i desember en dom som gjaldt parkeringsareal, der opplysningene i salgsoppgaven om antall parkeringsplasser ikke stemte. Retten strakk seg i dette tilfellet langt for å hjelpe kjøperne ut av «sen reklamasjon"-fellen.

Normalt vil man sjelden – selv overfor den mest forsvarsløse og innsiktsløse forbruker – tillate at det går noe særlig lenger enn to måneder med å reklamere (etter oppdagelsen av forholdet). To måneder er minstefrist etter Forbrukerkjøpsloven men i næringskjøp er fristene betraktelig trangere. Vanlige private løsørekjøp havner vanligvis «midt mellom".

I den aktuelle saken ble forholdet oppdaget umiddelbart ved overtakelsen. Imidlertid gikk det tre og en halv måned fra oppdagelsen inntil skriftlig reklamasjon fremkom fra kjøperne. Normalt skal dette være en svak sak før kjøperen. Det eneste unntaket er hvis selgeren «har vore grovt aktlaus, uærleg eller for øvrig handla i strid med god tru». Dette er sterke karakteristikker, som domstolene vanligvis er varsomme med å dele ut. Men i denne saken fant lagmannsrettens flertall en mellomløsning, en slags light-versjon av «strid med god tru", for å redde kjøperne ut av fellen de hadde gått i:

Det følger av underettspraksis at en reklamasjon i forbrukerforhold på 3 til 4 mnd etter at mangelen ble oppdaget er i en kritisk fase i forhold til lovens krav. Det må imidlertid vurderes konkret i det enkelte tilfelle jf. Harald Benestad Andersen avhendingsloven med kommentarer side 339 flg. Som tingretten legger lagmannsretten her vekt på selgers subjektive forhold. Er det noe å klandre selger kan det føre til at en innrømmer en lengre reklamasjonsfrist, selv om en ikke kommer over grensen for grov uaktsomhet og det således ikke løper noen reklamasjonsfrist overhodet, jf. avhendingsloven § 4-19, tredje ledd.

Opplysningene i salgsprospektet om 4 til 5 parkeringsplasser på eiendommen var åpenbart uriktige, og burde vært oppdaget av selger før salget. Det er ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt det foreligger grov uaktsomhet på selgersiden, da det i vurderingen av hva som er rimelig tid etter § 4-19 (1) også kan legges vekt på de mildere skyldgrader, jf. Benestad Andersen side 340.

Lagmannsrettens mindretall kom til at en muntlig henvendelse kjøperne gjorde til megleren ved overtakelsen, var god nok til å anses som reklamasjon. Det ble begrunnet med at megleren da fortsatt hadde oppgaver for selgeren i anledning oppgjøret, og derfor hadde en form for fullmakt til å motta henvendelser på selgers vegne. Den har vi vanskelig for å svelge. Det kan vanskelig ligge i meglerens funksjoner å ha «fullmakt» til å motta reklamasjoner, for det er ikke en ordinær del av megleroppdraget. At megleren heller ikke foretok seg noe med henvendelsen – han videreformidlet den ikke engang muntlig til selger – understreker etter vår oppfatning at megleren selv heller ikke anså seg for å ha noen slik fullmakt.

Dommen gir etter vårt syn et alibi for og en oppfordring til å reise (unødvendige?) bebreidelser mot selgersiden, i tilfeller hvor reklamasjon har funnet sted sent. Det er en lite ønskelig utvikling, for tvister om eiendomskjøp blir vanligvis intense nok også uten denne typen beskyldninger.