Den nye Tvisteloven – loven som bestemmer alt om hvordan sivilrettslige tvister foregår – trer i kraft fra 01.01.08. Med den blir det snudd opp/ned på en mengde (for advokater i hvert fall) tilvante regler, prosedyrer og vurderingsmåter. En av de aller viktigste endringer som følger av loven, for privatpersoner, er at det nå blir mulig å forfølge sin rett – uten å risikere å bli ruinert av saksomkostninger hvis man taper. En endring som har vår fulle støtte. For de fleste er det alvorlig frustrerende (og noen ganger invalidiserende) å mene at man har rett, men ikke finne det økonomisk forsvarlig å prøve å få rett.
Hittil har det i all vurdering av en parts rettsstilling vært et bærende og ofte avgjørende element hvorvidt parten har råd til å ta den risiko som ligger i å gå til sak for å få sin rett fastsatt ved dom (prosessøkonomi). Grunnen har sjelden vært forholdet til egen advokat, for den veien kan man avtale hva salæret skal være; og dessuten kan man jo uansett la være å reise sak dersom kostnaden ikke forsvarer det. Derimot har problemet vært reglene om erstatningsansvar for motpartens saksomkostninger, dvs. risikoen for å måtte betale motpartens advokat – i tilfelle man er så uheldig å ta feil, og derfor taper saken. Å betale dobbelt opp av saksomkostninger, er for de fleste et lite tiltrekkende scenario.
Et eksempel fra Bergen Tingrett nylig: Et kjøp av hest ble hevet på grunn av hva retten anså var vesentlige mangler. Kjøpesummen for hesten var 27.000 kroner. De samlete saksomkostningene, dvs. i hovedsak salær til advokatene på begge sider, var ca. 180.000 kroner. Taperen blir sittende med hele regningen. Det er vanskelig å finne noen mening i dette, selv om vi ikke hadde noe med saken å gjøre.
En sak kan tapes av mange grunner, ikke bare på at retten er uenig i vurderingen av rettslige spørsmål, men like gjerne fordi retten har et annet syn på de faktiske omstendigheter i saken enn hva partene har, og endog kan fakta “forandre seg” udnerveis. Når hovedregelen hittil har vært at taperen må erstatte alle vinnerens omkostninger med saken, har risikoen for slikt ansvar – som naturlig er – alltid vært en meget viktig del av advokatens vurderinger når spørsmålet er om sak bør reises eller ikke. Ofte har man måttet si at etter alt å dømme har parten rett, og bør vinne frem. Men siden det koster å føre sak vil risikoen for å måtte dekke motpartens kostnader i tillegg til sine egne, medføre at det ikke er økonomisk forsvarlig å reise sak likevel. Dårlig prosessøkonomi kalles dette.
En av flere grunner til at dette er et økonomisk anliggende, er at de fleste privatrettslige spørsmål ikke er så enkle eller utvilsomme som et blikk på overflaten skulle tilsi. Da trengte man ikke domstolene – fornuftige parter ville jo innrette seg etter det opplagte resultat. Samtidig er det alltid en rekke muligheter for å reise innsigelser eller motargumenter (og for bent frem å obstruere). Disse argumenter osv. må behandles, og selv om de ikke fører frem, vil de jo medføre kostnader. Det er en kjent strategi å forsøke å utmatte motparten økonomisk. Innsigelsene kan være av både rettslig og faktisk natur; ofte gjerne det siste; og gjerne i form av mer eller mindre fantasifulle årsaksteorier som det forventes at den andre part skal “tilbakevise” (omtrent som å bevise at Julenissen ikke finnes).
Tvisteloven snur imidlertid saksomkostningsproblemet opp/ned, for saker som gjelder verdier på mindre enn 125.000 kroner. Dette er majoriteten av saker innenfor rammen av et normalt privatliv. Slike saker skal føres etter det som kalles “Småkravsprosess” som er en enklere og derfor billigere og mindre byråkratisk form for sakførsel. Det ligger i dette at mere havner på dommerens ansvar men samtidig utfordrer det advokatene til å presisere og begrense sakens tvistetema. Dette er absolutt ikke en uting.
Reglene om saksomkostninger i Småkravsprosessen bestemmer at utover retttens gebyr, vetug vitneførsel og partens egen reise til domstolen, kan rettshjelpkostnader dekkes med maksimalt 20% av tvistegjenstandens verdi (men min. 2.500 og maks 25.000 kroner ekskl. mva.). “Tvistegjenstandens verdi” er størrelsen på det krav som reises eller verdien av den ting eller rett saken gjelder (det er egne regler om beregningsmåten/prinsippene). Dette betyr at det nå er om ikke helt trygt så i alle fall forutsigbart å reise sak om “mindre” beløper. For de saker som rettsvesenet anser som “mindre” kan man altså via “Småkravsprosessen” søke sin rett via dom, uten å risikere alle sparepengene. Man vil vite at den maksimale risiko er begrenset til prosentsatsen/beløpene foran.
Når en sak faller inn under “Småkravsprosessen” vil det fra nyttår av være mulig for advokaten å gi sin tilråding om partens rettsstillling og muligheter, uten å behøve å la prosessøkonomiske vurderinger veie tyngre enn det faglige juridiske. Og det vil likeledes være mulig for parten å ta stilling til hvordan han vil eller ikke vil forfølge sin sak (eller motsette seg et krav), uten at lommeboken skal avgjøre spørsmålet. Realiteten i dette, hvis man skreller bort all politisk og juridisk retorikk, er at det fra nyttår av faktisk vil være mulig å ikke bare ha rett, men også få rett, uten at man skal risikere økonomisk ruin.
Det har vært et problem – særlig med den samfunnsutvikling som har vært de siste ti årene – at det å ha rett, har vært så uoverkommelig fjernt fra det å få rett. Avstanden har vært økende og konfliktene har blitt flere og dypere/mer alvorlige. Og dermed mer kostbare, ikke bare i kroner og øre, men på mange andre måter også, derunder rent emosjonelt. Følelsen av å vite at man har rett men ikke ha råd til å få det fastsatt ved domstolens hjelp, kan vanskelig beskrives. Å ikke få en konflikt avgjort, betyr dessuten at konflikten lever videre, uløst.
Med lovendringen som trer ikraft fra nyttår, vil i alle fall mange av disse konfliktene kunne behandles og avgjøres og avklares uten at risikoen blir ruinerende.