I løpet av forsommeren kom jeg over et par bagatellmessige narkotikasaker som avstedkom noen prinsipielle tanker om politiets metodebruk. Det som vekket min interesse var politiets bruk av hund forut for ransaking, som et ledd i å etablere skjellig grunn til mistanke om besittelse av narkotika. Felles for samtlige saker var at politiet ikke hadde noen mistanker om narkotikalovbrudd forut for undersøkelsene. I en sak hadde politiet gått gjennom et helt konsertpublikum på en festival med hund. I et annet tilfelle hadde politiet søkt gjennom en campingplass tilknyttet en festival og i et tredje tilfelle var det et passasjertog som ble gjennomsøkt. I et tilfelle ble en privatbil gjenstand for undersøkelse. Etter at hundene hadde markert ble det i alle tilfellene gjennomført ransaking.

Et innlegg om temaet i Aftenposten den 11. juli avstedkom flere henvendelser som tyder på at metodene blir benyttet i stor utstrekning og i en rekke andre ulikeartede settinger. Politiet har også reklamert i media for metodebruken i forbindelse med ulike festivaler og som et ledd i bekjempelsen av såkalt mobile vinningskriminelle.

Metodene er problematiske av to årsaker. For det første er det knyttet usikkerhet til hvorvidt en slik markering i seg selv kan etablere «skjellig grunn» til mistanke om narkotikainnehav. I Illinois vs. Caballes (Illinois v. Caballes, 543 U.S. 405 (2005)) tar den amerikanske høyesterettsdommeren David Souter et kritisk og grundig oppgjør med den alminnelige oppfatningen av narkotikahunder som ufeilbarlige. Jeg går ikke nærmere inn på dette spørsmålet her, men det er åpenbart at problemstillingen fortjener oppmerksomhet.

Den andre, og langt mer påtrengende problemstillingen, er hvorvidt den innledende undersøkelsen som etablerer skjellig grunn til mistanke utgjør et inngrep i privatlivet til den som undersøkes. I så fall er dette problematisk siden politiet ikke har noen hjemmel for hundesøk i dagens lovverk. Uten hjemmel vil et inngrep være i strid med legalitetsprinsippet og EMK.

Som respons på det nevnte innlegget i Aftenposten svarte Justis- og politidepartementet på Politiet.no (www.politiet.no, 13.7) at de ikke anså sin metodebruk som problematisk og avfeide problemstillingen. Dette er etter min mening for lettvint, men det gav meg i alle fall rett i min mistanke om at dette ikke var en problemstilling politiet var særlig bevisst.

I enkelte tilfeller vil det utvilsomt dreie seg om et inngrep – klarest er dette i de typetilfellene hvor det er tale om å holde personer tilbake for å la hundene undersøke dem. I disse tilfellene er tilbakeholdelsen i seg selv et åpenbart inngrep som savner hjemmel. Dette er tilfellet i de omtalte skoleaksjonene som politiet har gjennomført. Her blir elever holdt tilbake i klasserommet og er i praksis tvunget til å la seg og sine eiendeler undersøkes av politiets hunder. En slik aksjon ble sterkt kritisert av Riksadvokaten etter en klage i 1998 (Omtalt i TfS 2001–2), uten at dette har fått følger.

Spørsmålet om hundesøkene utgjør et inngrep blir mer komplisert i de typetilfellene der politiet ikke har behov for å holde tilbake den enkelte borger som et ledd i den enkelte undersøkelsen. Dette er tilfelle der man befinner seg i en situasjon der man uansett har begrenset bevegelsesfrihet, eksempelvis ombord på et tog. Det er også tilfellet der man ikke er klar over undersøkelsen før den er i gang, eksempelvis der man er publikummer på en konsert.

I slike situasjoner blir det til syvende og sist et spørsmål om hundesøket i seg selvinnebærer et inngrep. Spørsmålet er, meg bekjent, ikke tema for norsk rettspraksis eller praksis fra EMD. Det blir ofte sagt at politiet ikke trenger hjemmel for det som ligger innenfor den alminnelige handlefriheten. Denne tommelfingerregelen er i seg selv tvilsom, og det er en lite prinsipiell tilnærmingsmåte som heller ikke bringer oss nærmere svaret, men heller gir opphav til nye spørsmål. Det synes å være politiets standpunkt at bruken av narkotikahunder er en passiv iakttakelse og således innenfor det som må aksepteres. Jeg stiller meg sterkt tvilende til dette.

At vi befinner oss på privatlivets område betyr at terskelen for hva som er å betrakte som et inngrep må være svært lav. Dette burde i seg selv medføre at både lovgiver og politi- og påtalemyndighet har et bevisst forhold til problemstillingene knyttet til det som har blitt en etablert og svært utbredt metode. Interessant i densammenhengen er det at Justis- og politidepartementet forutsatte at det var krav til hjemmel for bruk av narkotikahund da det ble innført en slik hjemmel i straffgjennomføringsloven § 27 (Ot.prp. nr. 5 2000–2001). Departementet la her til grunn at undersøkelse av besøkende til fengsler krevde særskilt lovhjemmel. Tollvesenets regelverk bygger på samme forutsetning. Rettskildemessig er ikke departementets forutsetninger av stor verdi, men den sier oss i det minste at problemstillingen har vært på departementets radar i lengre tid.

Det som i alle fall kan konstateres er at det er et påtrengende behov for regulering av politiets bruk av narkotikahunder. I fravær av denne reguleringen er det også klart at enkelte typetilfeller av hundesøk åpenbart ikke er lovlige og utgjør brudd på EMK og legalitetsprinsippet. Dette gjelder i sær skoleaksjonene. Hva gjelder andre typetilfeller synes det i det minste å være tydelig at politiet er på tynn is. Hvor tynn is politiet bør være komfortable med å skøyte på i jakten på bagatellmessige narkotikalovbrudd skal jeg ikke ha noen mening om.