Sakskostnader i skriftlige saker

Å reise sak er som kjent ikke bare et juridisk anliggende men også et økonomisk sådant. Advokattjenester koster, og i løpet av et saksanlegg vil det pådras sakskostnader av en gitt størrelse. Det er derfor en viktig del av sakførselen å forsøke å føre saken på en slik måte at man får erstatning fra motparten for egen parts sakskostnader.

I skriftlige saker var det før i tiden nok å nevne saksomkostningskravet «en passant» til slutt i alle prosesskrifter(«Min parts saksomkostninger utgjør nå kr. **.***,-»).  Da fikk man (kanskje) dette beløpet tilkjent når kjennelsen kom. 

Men ved Tvisteloven forandret de mer enn bare betegnelsen på erstatningskravet – nå heter det altså i stedet «sakskostnader» – og nå skal det dessuten, når kostnadene overstiger kr. 15.000, inngis særskilt sakskostnadsoppgave.  Ellers har ikke parten rett til erstatning – kravet tapes.  En meget brutal ordning, som ikke blir bedre av at avgjørelsestidspunktet i skriftlige ankesaker kan bero på tilfeldigheter. 

Loven legger med andre ord opp til at man må «være om seg", dvs. inngi sakskostnadsoppgave med en gang kr. 15.000 passeres, og deretter oppdatere for hvert påfølgende prosesskrift.

Imot denne noe byråkratiske og vanskelige ordning har nå Høyesteretts Ankeutvalg intervenert.  I sak HR-2009-2410-U* er det bestemt at hvor en part har bedt om frist for å inngi sakskostnadsoppgave, retten sette slik frist, og vente på oppgaven eller fristutløp før kjennelse avsies.  Ellers vil det foreligge saksbehandlingsfeil. Ankeutvalget sier (avsn. 20-21):

I anketilsvaret til lagmannsretten ble det uttrykkelig bedt om at lagmannsretten satte frist for innlevering av kostnadsoppgave. Fremgangsmåten er i tråd med tvistelovens forutsetninger for så vidt gjelder saker som avgjøres etter skriftlig behandling [.]. Noen slik frist ble ikke satt av lagmannsretten. Ankemotparten ble heller ikke varslet om at det ikke ville bli satt slik frist, før avgjørelsen ble truffet.

Når en part ber om frist for å inngi kostnadsoppgave i skriftlige saker, ligger det i kortene at han mener det er grunnlag for en høyere erstatning enn 15 000 kroner, som etter § 20-5 fjerde ledd er maksimum dersom oppgave ikke inngis. Lagmannsretten kan da ikke – før parten er gitt anledning til å underbygge dette ved å inngi kostnadsoppgave – i den avgjørelsen som avgjør kostnadskravet avslå å sette slik frist, under henvisning til at slik frist burde være unødvendig, slik lagmannsretten har gjort her.

(kursivert her)

Kjennelsen er formulert på slik måte at den klart gjelder alle skriftlige saker, også i første instans. Slik dette er å forstå, må løsningen kort og godt være å ha som standard avsluttende setning i hvert prosesskrift det følgende: «Min parts sakskostnader overstiger NOK 15.000. Det anmodes om at retten fastsetter frist for inngivelse av sakskostnadsoppgave så snart retten finner saken avgjørelsesmoden. Det vises til Tvisteloven § 20-5 (4) og HR-2009-2410-U». Og dermed er vi egentlig tilbake nesten der vi var. Som med omformuleringen fra «saksomkostninger» til «sakskostnader», er det bare endrete formuleringer og ellers er det meste «ved det gamle» eller i alle fall ikke så langt derifra.

Høyesteretts Ankeutvalgs kjennelse i Tordenskjold-saken (HR-2010-32-U) er et godt eksempel på konsekvensene av å ikke inngi sakskostnadsoppgave eller å ikke be om frist for inngivelse. Det vites ikke hva Storebrand hadde av sakskostnader for tingretten, men man får en idé om nivået ut fra at Tordenskjold-ledelsen ble tilkjent ca. 3,3 millioner kroner i erstatning for sakskostnader av Bergen Tingrett. Saken hadde da vært til en fullstendig og langvarig hovedforhandling før tingretten avviste saksanlegget. Saken var undergitt skriftlig behandling for lagmannsretten og Høyesteretts ankeutvalg (anke over tingrettens og lagmannsrettens avvisning).

Ankeutvalget sier om tilkjennelse av erstatning for sakskostnader (avsnitt 33):

Anken har ført frem. Storebrand har krevd seg tilkjent sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett. Prosessfullmektigen har verken for lagmannsretten eller Høyesterett innsendt kostnadsoppgave, jf. tvisteloven § 20-5 tredje ledd. Etter samme bestemmelses fjerde ledd kan det i saker som avgjøres uten muntlig forhandling, ikke erstattes salærutgifter med mer enn 15 000 kroner uten at kostnadsoppgave er inngitt. Utvalget setter derfor beløpene for begge instanser samlet til 30 000 kroner, som med tillegg av merverdiavgift utgjør 37 500 kroner. I tillegg kommer rettsgebyret for begge instanser, til sammen 10 320 kroner.

En dyr forglemmelse, men samtidig en viktig påminnelse om viktigheten av å konsekvent be om frist eller inngi oppgave uoppfordret.

*) Senere publisert som Rt 2009 1689