Tvist is good!

I storfilmen «Wall Street» uttaler Michael Douglas’ rollefigur at «Greed is good". Vi omskriver litt og gjør herved dette legendariske sitatet til vårt eget: «TVIST IS GOOD». Å tvistes mellom mennesker, er nemlig positivt. Det å ha en rettstvist gående kan være inspirerende, energiserende og motiverende. Det kan være målrettet men også stressende og deprimerende og forstyrrende. Men viktigst av alt vil en tvist utvilsomt være avklarende.

Det sies ofte i mange forskjellige sammenhenger at tvister bør unngås eller begrenses. Dette prekes av politikere, hvorav mange aldri har kunnet ta et klart og prinsipielt standpunkt (og holde seg til det*) og endog av Høyesterett som gjerne vil velge den tolkning av en lovbestemmelse som «vil lede til færrest tvister". I lovgivningen prioriteres det også «virkemidler» som skal begrense tvistigheter, derunder er særlig etableringen av rettsmekling et viktig instrument for å løse tvister uten dom.

Men færre tvister og mindre uenighet, som er det man fromt ønsker å oppnå, vil man aldri realisere annet enn – utenpå. Derfor er en tvist – dvs. en rettslig part/motpart-diskusjon om de diskuterendes rettsstilling i forhold til hverandre – et gode i seg selv, for tvisten er ikke mer enn eller noe annet enn et redskap til å løse en uenighet og avklare en omtvistet rettslig situasjon. Forhindrer man tvisten eller dommen som løser den, så består jo likevel uenigheten. Det er mulig at rettsmekling, som har til formål å få partene enig om en forliksløsning, er effektiv og avklarende siden tvistespørsmålet avgjøres ved avtale og en slags frivillighet mellom partene. På samme måte som enhver annen frivillig ingått avtale. Men autoritativt og uforanderlig vil et slikt forlik neppe alltid være.

Hva en tvist ender med, når den føres for domstolene, er – en dom; bygget på et faktum som en nøytral dommer har funnet bevist og på en samvittighetsfull analyse av partenes respektive anførsler og argumenter. Når dommen er endelig (dvs. ikke lenger kan påankes), står domsresultatet «til evig tid» som løsningen på den uenighet partene hadde. Man kan være hvor enig eller uenig man vil; hva man synes om dommen er imidlertid irrelevant for det er uansett dommen som gjelder. Dermed er tvisten løst.

Under saken kan hver av partene bruse med sine fjær, fremføre sine argumenter, og argumentere med dypeste innlevelse og patos for sin sak. Det resultat som fås, er en ett hundre prosent autoritativ avgjørelse som partene må respektere og etterleve. Hva enten tvisten gjaldt et pengebeløp eller en veirett eller hva som helst annet: Dommen avgjør med endelig virkning hva partene var uenige om; og om de aldri så lite liker domsresultatet så må de følge det opp fra der av. Det kan bety at den ene part kan triumfere og den annen må stikke halen mellom bena. At den ene part kan slå seg på brystet med sin fortreffelighet bekreftet i doms form og at den andre part ydmykt må endre sin atferd eller kan hende be om unnskyldning eller bli av med mye penger eller alt dette på en gang. Kan det ses noe galt i det?

Tvertimot må det være et samfunnsmessig gode at det tvistes, for det betyr at samfunnet lever, og at deltakerne i samfunnet er opptatt av å leve opp til sitt beste (eller karre til seg mest mulig, om man vil). Og, kanskje viktigst av alt, at deltakerne i samfunnet er individer med forskjellige syn og forskjellige meninger som de våger å uttrykke, heller enn superkonforme enighetssøkende noksagter som alle mener det samme. (En interessant bivirkning er selvsagt at domstoler, justisvesen og advokater holdes beskjeftiget).

Å gjennomføre en tvist like frem til dom koster, noen ganger mye, og noen ganger alt for mye. Vår lovgiver ser på dette som noe av et onde, og har lagt begrensninger på hva tvister for forliksrådene og i småkravsprosessen kan medføre av ansvar for den andre parts saksomkostninger. (Litt om Tvisteloven finnes her). Men uten å se at det ikke nødvendigvis vil hindre tvist, men bare i hvilken grad tvisten blir løst og i hvilken grad den blir løst på et komplett og korrekt grunnlag, siden saksomkostningsreglene vil kunne begrense grunnlaget for rettens avgjørelse. Men i sin essens innebærer saksomkostningsreglene at det blir mindre risiko ved å ta en tvist. Og derfor at det blir flere tvister om små beløper enn hva det var tidligere. Det er muligens et utilsiktet resultat.

I Advokatfirmaet JUDICIUM ser vi på tvist som et gode for samfunnet, og ikke bare fordi vi selv lever av det. Tvist er virkelig «good». For hvordan var verden om du ikke fikk ta en tvist for å få din rett? Hvordan var verden om du sto uten redskaper til å forsvare dine interesser mot «angrep» utenfra? Hvordan ville det være om «alles» forventninger var at du «måtte» være enig? Virkeligheten er at du må ha muligheten for å ta en tvist. Og virkeligheten er at Advokatfirmaet JUDICIUM våger å ta den for deg. For å vise at TVIST IS GOOD.

(*) Bompengeringen i Bergen er et godt eksempel. Bystyrflertallet anført av Høyre lovet dyrt og hellig at den skulle vare i bare ti år, fra 1986 til 1996. Et kvart århundre etter ser vi at den ble evigvarende og en eksportartikkel.