Yrkesskade: Høyesterett går opp grensen (del 1)

Høyesteretts hovedoppgave er å arbeide for «rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling». Det betyr at Høyesterett skal ha – og bør ha – en særlig forkjærlighet for De Tvilsomme Sakene. En avgjørelse i en slik sak kan også si oss noe om hvordan løsningen bør bli i en annen sak, før saken kommer til Høyesterett.

I november 2009 fikk Høyesterett på sitt bord en sak som gjaldt en arbeidstaker som var blitt matforgiftet på en tjenestereise i Saudi-Arabia. For å se dommen, følg denne linken (pdf, åpner i nytt vindu/fane).

Arbeidstakeren utviklet som følge av matforgiftingen leddsmerter og han fikk diagnosen reaktiv artritt. Dette er en leddbetennelse et sted i kroppen som skyldes infeksjon et annet sted i kroppen.

Hjemme i Norge fremmet mannen krav om å få godkjent sykdommen som en yrkessykdom eller yrkesskade etter Folketrygdloven. NAV avviste kravet, og klageinstansen i NAV var enig i avslaget. Saken gikk videre til Trygderetten, som for tredje gang slo fast at matforgifting ikke var en yrkesskade eller yrkessykdom som var dekket under Folketrygdloven. Mannen ga seg ikke med dette, og anket saken inn for Agder lagmannsrett. Igjen ble staten frifunnet.

Etter fire nederlag, kom mannens sak inn for Høyesterett. Høyesterett slo fast at smitten ikke skyldtes en arbeidsulykke, for smitten kom inn i mannens kropp gjennom måltidet, og det å spise middag, i Saudi-Arabia eller andre steder, var ingen ulykke. Inntak av middag var derfor ingen yrkesskade.

Deretter vurderte Høyesterett om sykdommen kunne være en yrkessykdom. Spørsmålet var om yrkesutøvelsen skjedde «i miljøer med særskilt sykdoms- eller smittefare». Staten mente dette måtte dreie seg om arbeidsmiljøer som sykehus o l, der det vil være en særlig risiko for smitte. Høyesteretts flertall mente at også et geografisk områdekunne være et slikt «miljø», slik loven ikke var til hinder for at en matforgiftning pådratt på mannens jobbreise kunne godkjennes som yrkessykdom. Trygderettens kjennelse ble derfor satt til side som ugyldig. Det sies (avsnitt 33) bl. a. at

Sitatet viser at et overordnet formål med den formulering som ble valgt, var å sikre at bare personer som i sitt arbeid har større risiko for å bli smittet enn befolkningen ellers, omfattes av § 1 bokstav H nr. 2. Hvilke arbeidsoppgaver personen har, synes å ha vært mer underordnet. Man har riktignok først og fremst hatt personer som arbeider på bestemte rbeidsplasser i tankene, men foredraget gir etter mitt syn samlet sett ingen sterke holdepunkter for å begrense bestemmelsen til utelukkende å gjelde slike persongrupper. Personer som er på tjenestereise i land med særskilt risiko for sykdom eller smitte, påføres nettopp – på grunn av sitt arbeid – større risiko for sykdom eller smitte enn befolkningen ellers.

Høyesterett har med dette bidratt til rettsavklaring, men oppgaven med å definere hvilke geografiske områder som er særlig risikable blir ikke enkel. Det å definere hele land eller store geografiske områder som smittefarlige, er heller ikke uproblematisk. Vil den som blir matforgiftet på en anerkjent restaurant i India stille bedre enn en stakkar som spiser en bakteriebefengt burger på en lurvete kro i København? Vi venter i spenning.